En enkelt influenser kan påvirke stort i en helsekrise

Fraværet av kommunikasjon fra norske helsemyndigheter om antibiotikaresistens gjør at andre aktører dominerer samtalen i sosiale medier. En ny studie undersøker hvordan influenser Ingeborg Senneset bruker sosiale medier og sine ulike roller til å skape tillit rundt temaet.

Av: Kristine Gabrielsen

Publisert: 19.03.2026 (Oppdatert: 07.04.2026)

Faksimile some Senneset — Ingeborg Senneset publiserer innhold om antibiotikaresistens på tvers av mange plattformer: aviser, podkaster, sosiale medier og politiske arenaer. Foto: Faksimile

– Da jeg startet prosjektet, oppdaget jeg at temaet antibiotikaresistens (AMR) nesten ikke var synlig i sosiale medier, verken fra helsemyndigheter eller privatpersoner. Derfor ble det interessant å undersøke de få som faktisk løfter det frem. Og én person skilte seg tydelig ut: Ingeborg Senneset, forteller stipendiat Dorthea Roe ved Institutt for medievitenskap ved UIB.

Roe og professor Jens Kjeldsen publiserte nylig en forskningsartikkel som analyserer Sennesets rolle i den norske AMR-debatten. (ekstern lenke)

Med flere hatter

Ingeborg Senneset er utdannet sykepleier og tidligere journalist i Aftenposten, og er kjent som en tydelig stemme i offentlige diskusjoner om blant annet vaksinemotstand, psykiatri og antibiotikaresistens.

Med over 66 000 følgere på Instagram når hun bredt. Hennes kombinasjon av profesjonell bakgrunn og egne pasienterfaringer gjør henne til en hybrid mellom ekspert og «vanlig person», noe som gir en særskilt retorisk styrke forklarer forskeren.

Dorthea Roe UiB — Dorthea Roe forsker på retorikk og er stipendiat ved Institutt for Informasjons- og medievitenskap, UiB. Foto UiB

AMR - en stille pandemi

Verdens helseorganisasjon omtaler AMR som en av de største globale helseutfordingene vi står overfor i dag. Den blir kalt en «stille pandemi» fordi den utvikler seg langsomt, i motsetning til akutte hendelser som COVID-19-pandemien.

Selv om Norge foreløpig er mindre rammet, er det viktig å forstå hvordan kommunikasjon kan bidra til å bremse utviklingen.

Roes forskning inngår i forskningsprosjektet CAMRIA, støttet av Trond Mohn-stiftelsen.

Prosjektet undersøker hvordan antibiotikaresistens kommuniseres i norske medier og blant befolkningen, med særlig vekt på forebygging.

Kombinasjonen ethos, logos og pathos

Roe og Kjeldsens analyse viser at Senneset, selv uten formell myndighet, likevel kan påvirke hvordan folk forstår en langsom og usynlig trussel som AMR. Måten hun uttrykker seg på er sterkt preget av de retoriske appellformene ethos, logos og pathos.

– Hun bygger en sterk troverdighet (etos) ved å kombinere flere roller: ekspert, journalist, pasient offentlig person og vanlig menneske. Denne blandingen gjør det vanskelig for publikum å avvise henne som enten «for mye ekspert» eller «for lite ekspert».

Senneset arbeider dessuten på tvers av mange plattformer: aviser, podkaster, sosiale medier og politiske arenaer. Roe omtaler dette som en «medieøkologi» som forsterker budskapet.

Aftenposten gir henne en institusjonell troverdighet, sosiale medier gir dialog og engasjement. I tillegg deltar hun selv aktivt i debatten, og er åpen for åpen for kritikk og villig til å endre mening.

– Det er et viktig retorisk virkemiddel som gir folk en følelse av samtale, påpeker forskeren.

Har skapt sin egen medieøkologi

I tillegg spiller hun på følelser og frykt (pathos), men alltid koblet til statistikk, forskning og utsagn fra fagmiljøer (logos). Hun trekker ofte paralleller til COVID-19 for å gjøre AMR mer nært og gjenkjennbart.

– Ved å vise til pandemien gjør hun det lettere for folk å forstå hva antibiotikaresistens kan føre til. Hun utnytter også kairos, eller timing, ved å knytte budskapet til aktuelle hendelser og nye tall, sier Roe.

Hun forklarer videre at det er blandingen av Sennesets faglig bakgrunn og personlige, emosjonelle kommunikasjon som gjør at hun når bredt og med en sterk retorisk gjennomslagskraft.

Hva myndighetene kan lære av influensere

I følge forskerne viser studien at effektiv kommunikasjon om AMR krever mer enn nøktern informasjon fra en kanal.

For å skape engasjement må avsender fremstå troverdig. Budskapet må kombineres med emosjonelle argumenter, og på tvers av flere plattformer. Og kanskje det viktigste, publikum må møtes med dialog. Dette er særlig viktig i møte med misinformasjon.

– Influensere har stor påvirkning på folks helseoppfatninger, og helsepersonell må forstå hvordan slike meninger dannes. Å avfeie sosiale medier som irrelevante kilder fungerer dårlig. Kommunikasjon må ta utgangspunkt i det innholdet folk faktisk eksponeres for, avslutter Roe.

Denne saken er også publisert på forskning.no (ekstern lenke)

– Helsemyndighetene kan ikke lene seg på flaks og håpe at et par influensere drar lasset

For Ingeborg Senneset er oppmerksomheten om saken det viktigste. Derfor er det også med en blanding av glede og ubehag hun leser om sin egen påvirkningskraft i studien.

– Jeg føler meg ofte overvurdert. Jeg går jo ikke rundt og tenker at jeg har påvirkningskraft. Men AMR er for viktig til at jeg kan tie, sier Senneset.

I kommentarfeltene møter hun ofte både de samme miljøene som driver hard vaksinemotstand, og «vanlige» mennesker som ikke nødvendigvis mener vondt, men som er blitt påvirket av propaganda - eller rett og slett ikke har fått god nok informasjon. Det siste er soleklart mest utbredt, mener Senneset.

Der kan hun føle seg ganske alene om å drive folkeopplysning.

– Jeg når ut til mange, de ulike sosiale kanalene har millioner av visninger månedlig. Men jeg skulle ønske at også folk med tyngre fagkompetanse deltok mye mer. Jeg er bare en influenser med dårlig selvfølelse. Heldigvis, egentlig, for jeg er redd for å si feil, og forsøker derfor sjekke så godt som mulig om det jeg sier er riktig.

Andre i denne oppmerksomhetsbransjen kan søke oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld, og da lønner det seg dessverre å være slepphendt med fakta og forskning og heller spille på føleri.

– Det er ikke så sexy å si at du brenner for å bremse antibiotikaresistens.

En gang fikk hun skryt fra en person innad i FHI for at hun tok kampen mot vaksinemotstand, for det var ikke så lett for dem å gjøre, sa vedkommende.

– Jeg syns det er rart hvor forsiktige helsemyndighetene er i kommunikasjonen sin. Det er jo ren flaks at jeg er en «god» idealist med et folkehelsehjerte i bunn. Hva om jeg var det motsatte, men med like stor påvirkningskraft? Balansen er hårfin, og det viser hvor viktig det er med flere stemmer enn min.