Research infrastructure at the Department of Geosciences

To av institutt for geovitenskap (GEO) sine laboratorier har status som nasjonal forskningsinfrastruktur. Earthlab og Farlab. GEO er vertsinstitutt for Normar, den nasjonale ROV farkosten Ægir 6000. Instituttet er også vertsinstitutt for den nasjonale European Plate Observing System Norway (EPOS-N)

HAVLAB

• Havobservasjonslaboratoriet (Norwegian Ocean Observation Laboratory) er et samarbeid mellom:
  • Havforskningsinstituttet
  • Universitetet i Bergen
  • Forsvarets Forskningsinstitutt
  • Høgskulen på Vestlandet
  • NORCE Norwegian Research Centre
  • Nansen Environmental and Remote Sensing Center
• Mål: Utvikling av marin teknologi
• Industrielle partnere: Equinor, Metas, Argus, Aanderaa Data Instruments, Kongsberg Maritime og GCE Subsea
• Lokalisering: Marineholmen i Bergen
• HAVLAB (ekstern lenke)
• Les mer om dyphavsutstyr her (ekstern lenke)

NORMAR

• Senteret samarbeider tett med Norwegian Marine Robotics Facility (NORMAR) som holder til ved universitetet.
• Senteret leder forskningstokt med det fjernstyrte kjøretøyet Ægir 6000 som et sentralt arbeidsverktøy. 
• Denne nøkkeldelen av infrastrukturen er unik i Norge og er ideell for å utforske dyphavet og til og med under den arktiske havisen.
• ROV & AUV: www.normardeepsea.com

Ægir 6000

• Ægir 6000 er en undervannsrobot spesialutstyrt for forskning med prøvetakere og sensorer.
• Sterk nok til å utføre havbunnsboring og til å installere og vedlikeholde havbunnsobservatorier.
• Designet for å operere fra både FF G.O. Sars og Kronprins Haakon (ved å bruke sistnevntes "moonpool" når du arbeider i isdekket farvann).
• Utplassert med TMS med 1000 meter kabel.
• Lei Ægir 6000 her. (ekstern lenke).
• Les mer om Ægir 6000 her (ekstern lenke). 

Hugin

• Senteret har tilgang til et AUV-system ned 3000 meter rekkevidde, kalt Hugin-Kongsberg AUV-system. 
• Det er utstyrt med sonarsystem med syntetisk blenderåpning og multistråle-ekkoloddsystem for høyoppløselig havbunnsfotografi og mikrobatymetri.
• Det Norske Forskningsrådet har signalisert at et nytt AUV-system med 6000 meter rekkevidde er planlagt for nasjonal forskningsinfrastruktur, som et andre steg i utviklingen av NORMAR-fasiliteten. 

• Marint feltutstyr er beskrevet i detalj her.
• Forskningsfartøy UiB disponerer er beskrevet her.

Forskningsfartøy

Sammen driver UiB og HI to havgående fartøy.

• FF “G.O. Sars” har toppmoderne ekkoloddsystemer, multistråle-kartleggingsevner og dynamiske posisjonssystemer som er ideelle for utforskning av dyphavet. Som del av det foreslåtte Senter-programmet vil det være årlige internasjonale ekspedisjoner til den arktiske midthavsryggen med dette fartøyet.
• FF "Kronprins Haakon", et nytt norsk isgående polarforskningsfartøy åpner for nye muligheter for forskning langs noen av de isdekkede delene av AMOR.
• MS "Hans Brattström" er et forskningsfartøy eid av Universitetet i Bergen (UiB) og driftet i samarbeid med Havforskningsinstituttet (HI). Fartøyet er en viktig del av UiBs marine infrastruktur og brukes aktivt i både undervisning og forskning langs Vestlandskysten. 

Marin

For marinvitenskapelig feltarbeid disponerer GEO et stort spekter av utstyr til geologisk og geofysisk instrumentering. Dette omfatter sedimentprøvetakere (gravity-, multi-, box- og calypso corer), seismiske systemer (f.eks. mobil chirp, luftkanoner, hydrofonkabler, OBS’er) og ROV- Ægir 6000 for dypvannsoperasjoner. I tillegg har GEO tilgang til havforskningsfartøyene «G.O. Sars» og «Kristine Bonnevie» samt kystfartøyet «Hans Brattstrøm».

Marin geofysikk

Fagfeltet marin geofysikk omhandler innsamling og analyse av geofysiske data i fjorder og til havs, og har som siktemål å kartlegge bergarter. Den viktigste og mest brukte metoden er seismikk, der lydpulser genereres, forplanter seg under havbunnen, reflekteres og avbøyes, og registreres av sensitive mottakere på havbunnen eller nær havoverflaten. Det skilles mellom grunnseismikk, der man oppnår detaljert informasjon om de øverste sedimentære lagene, multikanals seismikk, som kartlegger hele den sedimentære lagpakken, og havbunnsseismikk, der man kan bruke stor avstand mellom kilden og mottakerne og kartlegge hele jordskorpen, samt detektere skjær-bølger som gir informasjon om bergartstyper.

Potensialfeltmetoder er også brukt, og omfatter gravimetri, der små forskjeller i jordens tyngdefelt kan brukes til å oppdage sedimentære basseng, magnetiske metoder, som også kan benyttes til å finne dypet til krystalline, magnetiske bergarter. Magnetiske metoder er også viktige for å finne overgangssonen mellom osean- og kontinental jordskorpe. I den elektro-magnetiske metoden forsøker man å kartlegge resistivitetsforskjeller for å påvise hydrokarbonreservoarer. Denne metoden må alltid støtte seg på seismiske data, som gir et mer detaljert bilde av undergrunnen.

Institutt for geovitenskap har lang tradisjon i å bruke maringeofysiske metoder, og har vært spesielt aktive i utviklingen av vid-vinkel, havbunnsseismikk. Metoden brukes blant annet til å forstå hvordan kontinenter tynnes og sprekker opp, og hvordan havbunnsskorpe dannes.  Instituttet har en stor marin instrumenteringspark som omhandler seismiske kilder, mottakere, samt gravimeter og magnetometer.

• Liste over landutstyr
• Droner

Land

GEO hold a range of commercial and self-designed equipment specialized to equip a variety of geological field studies. These include for example speleology, soft sediment coring, geological mapping, sub surface profiling, seismic, section logging and sampling for exposure dating. Terrestrial field work at GEO are mainly connected to the research groups Quaternary Earth Systems and Basin and Reservoir Studies. 

Landseismikk

Landseismiske undersøkelser gjøres for å kartlegge jordskorpens struktur og lagdeling på liten og stor skala. Dette er sentralt for å kunne forstå hvilke prosesser som har vært avgjørende for dagens geologiske bilde. Landseismikk er viktig i prospektering etter hydrokarboner og mineralforekomster, men vil også bli en viktig komponent i overvåkning av klimagasser som skal deponeres i bergarter under overflaten på land. Videre gir landseismiske data verdifull informasjon ved planlegging av tuneller og kartlegging av svakhetssoner i fjell og sedimentære strukturer. Det ble på 70-tallet gjennomført store landseismiske undersøkelser i regi av Universitetet i Bergen med formålet å finne overgangen mellom jordas nedre skorpe og mantelen (Moho) i den vestlige delen av Skandinavia.

Metoder og instrumentering

Innsamling av landseismiske data vil foregå etter de samme prinsipper som ved marinseismiske undersøkelser. Likevel er landseismiske undersøkelser generelt mer vanskelig og omfattende å gjennomføre på grunn av kompleks topografi, vegetasjon, lokale geologiske forhold og, ikke minst, bebyggelse og øvrig infrastruktur. Undersøkelsene foregår ved det plasseres geofoner i et nettverk på overflaten i det området som skal undersøkes. Geofonene måler lokale vibrasjoner på overflaten i alle retninger. Disse vibrasjonene initieres enten av en kilde som kan være en (eller flere) eksplosjoner på overflaten eller ved bruk av vibratorer, tunge maskiner som står og vibrerer på overflaten i flere sekunder. Vibrasjonene som genereres av kilden forplanter seg nedover i jorda som trykk og skjær bølger, som igjen reflekteres i overgangene mellom bergarter av ulike tetthet og/eller stivhet. Ved seismisk prosessering klarer vi å finne de ulike hastighetene som disse bølgene forplanter seg med i hvert lag, og tidene disse bruker fra kilden og ned til de ulike bergartsgrensene. Denne informasjon systematiseres slik at vi til slutt kan skape et to eller tre-dimensjonalt bilde av de ulike bergartsgrensene og noen ganger også om hva de ulike bergartene består av.

Instituttet har ulike systemer for innsamling av seismiske data på land og i overgangen fra land til sjø. På slutten av 1980-tallet var instituttet involvert i utviklingen av snø-streameren, en kabel med geofoner som slepes etter en beltevogn. Ved denne metoden som ligner mye på marin seimikk oppnås en høy effektivitet, men kan bare benyttes i flate og snødekte områder med lite vegetasjon. Kilden er en detonerende lunte som avfyres på overflaten. I de siste årene har instituttet investert i node-baserte innsamlingssytemer. Dette er små, batteridrevne datamaskiner som registrerer og lagrer data fra tilkoblede sensorer (geofoner eller hydrofoner). Fordelen med slike systemer sammenlignet med tradisjonell landseismikk, er at man ikke trenger lange kabler fra geofonene til en sentral registreringsenhet. Instituttet disponerer 120 noder for landseismikk og flere hundre noder (Trilobit) som kan plasseres på havbunnen, f.eks. i overgangssonen mellom sjø og land.

Prøvedatabase

Bergen geoanalytiske fasilitet (BGF) er en sentral laboratorieinfrastruktur ved Universitetet i Bergen, som tilbyr avanserte analysemuligheter innen geokjemi og miljøforskning. Fasiliteten består av flere spesialiserte laboratorier med moderne instrumentering for analyse av grunnstoffer og isotoper i geologiske, miljømessige og biologiske prøver. BGF støtter forskning og utdanning på tvers av fagområder, og muliggjør detaljerte studier av prosesser i jorden, havet og klimasystemet.

EARTHLAB tilbyr avansert instrumentering for analyse av sedimenter. Infrastrukturen inkluderer et bredt spekter av instrumenter, som muliggjør f.eks. ikke-ødeleggende skanning med ultrahøy oppløsning og diskret prøvetaking av sedimenter med høy presisjon. Forskningen på sedimentlaboratoriet er rettet mot paleoklimatologi, miljøendringer og geohazards hovedsakelig prøvetaking av lacustrine og marine kjerner samt terrestiske sedimentseksjoner.

Les mer om EARTHLAB her.

Fasilitet for avansert isotopforskning og overvåking av vær, klima og biogeokjemisk kretsløp (FARLAB). FARLAB er Norges nasjonale anlegg for lette stabilisotoper, drevet av GEO- og GFI-avdelingene ved Universitetet i Bergen.

Les mer om FARLAB her.

Laboratorium for Element og isotop analyse (LABELISA). Hovedmålet med LABELISA er å betjene grunnleggende og anvendt forskning innen elementær og isotop geokjemi og analytisk kjemi for forskere fra akademiske og offentlige institusjoner, private bedrifter og industri.

Les mer om LABELISA her.

Elektronmikroskopilaboratoriet (ELMILAB) er en tverrfaglig plattform for material-, geo- og biovitenskapelig elektronmikroskopi, mikroanalyse og multimodal avbildning ved Universitetet i Bergen. Anlegget tilbyr tjenester, ekspertise og tilgang til toppmoderne instrumenter til akademiske og kommersielle brukere. Det allsidige utstyret muliggjør ulike avbildningsmetoder. De mest brukte er uthevet nedenfor.

Les mer om ELMILAB her.

I datalaben (rom 2e17d) har vi fem arbeidsstasjoner dedikert til seismisk prosessering. Disse arbeidsstasjonene, som kjører et Linux-operativsystem, er koblet til en rekke servere som utfører de tunge beregningene. Flere programvarepakker for seismisk prosessering, analyse og modellering er tilgjengelige. Labben brukes både til undervisning og til master- og PhD-studenters avhandlingsarbeid.

For å få tilgang til datalaben trenger du en brukerkonto på det lokale Linux-nettverket ved instituttet vårt. Forespørsler om Linux-brukerkontoer håndteres av Øyvind Natvik. Spørsmål angående programvare kan rettes til Bent Ole Ruud.

Seismic and vitual outcrop lab

Institutt for geovitenskap ved UiB har for tiden 6 Linux-servere for vitenskapelige beregninger, med 4 CPU-er og opptil 384 GB i minne.

En av disse serverne (Delta) er en delt ressurs for hele instituttet. De andre maskinene er begrenset til bruk for de som jobber med emner relatert til prosjekter innen geodynamisk, geofysisk og seismologisk modellering.

Linux-serverne administreres av Øyvind Natvik. Ta kontakt med ham hvis du har spørsmål om tilgang.

• Norsk Nasjonalt Seismisk Nettverk (NNSN) (ekstern lenke) består av 34 seismiske stasjoner plassert i Norge og på de norske arktiske øyer.
• De fleste av stasjonene sender data i reell-tid og data blir behandlet sammen for å detektere og lokalisere jordskjelv i Norge og nærliggende områder.
• Dataene fra nettverket blir også brukt i vitenskapelige studier for bedre å forstå fordeling og årsaker til seismisitet i tillegg til jordas struktur.

EPOS

European Plate Observing System (EPOS) er en forskningsinfrastruktur for den faste jord i Europa. Du kan besøke EPOS Platform her.

EPOS-NO

EPOS-NO er et konsortium for å bygge en infrastruktur for den faste jord for Norge.

EPOS-NG - Fase 2 (2025-2035)

• Prosjektet EPOS-Norge – Forskningsinfrastruktur for geofarer (EPOS-NG) er finansiert av Norges forskningsråd (NFR) for en implementeringsfase på fem år fra 2025 til 2030, etterfulgt av en femårig driftsfase (som avsluttes i 2035).
• Lenke til EPOS-NG er her (ekstern lenke).

EPOS-N - Fase 1 (2016-2025)

• EPOS-N er et tidligere prosjekt fra 2016 til 2025 som etablerte en infrastruktur for den faste jord i Norge.
• Les mer om EPOS-N her.

LOVE

HAVLAB