Hvor kommer marmoren i kirkene ifra? Isotoper kan gi svar

Alle middelalderkirkene på Sunnmøre er bygget av hvit marmor. Vi er veldig sikre på at steinen ble brutt ut i ganske lokale marmorforekomster. Men var det ett stort steinbrudd som forsynte alle kirkene, eller var det mange små? Kunnskap om kildene til marmorsteinen kan gi mye nyttig informasjon om både organisasjon av byggeriene og eiendomsforhold.

Et delprosjekt har som mål å finne dette ut. Steinprøver ble tatt fra marmorforekomster (2020) og fra kirker/kirkeruiner (2021). Sistnevnte ble først tatt etter at alle prøvepunkter var godkjent av Riksantikvaren. Det er kun løse steiner uten kontekst som er prøvetatt, så ingen kirkevegger eller ornamenter har kommet til skade. Borgund kirke, restene etter andre kirker på Borgund, Giske kirke, Herøy kirkeruin og Ulstein kirkeruin er prøvetatt.

2022 er året for bearbeiding av prøvene og analyser. Totalt 129 steinprøver ble først «våtsaget» for å dele materialet i to, og få frem en liten kjerne av uforvitret marmor.

På hver av disse blir det brukt små, diamantkledde «tannlegebor» for å få noen milligram med pulver. Det skal sendes til et laboratorium i Estland, som analyserer innholdet og forholdstall av såkalte stabile isotoper, karbon og oksygen (18O/16O og 13C/12C). Det er en mye brukt metode for proveniens av marmor, for eksempel for å spore kildene til antikkens marmorskulpturer. Den brukes også for å undersøke fortidens klima og havkjemi, så kanskje vi får reultater som kan være nyttig for flere?

I tillegg bruker vi en ørliten diamantsag til å skjære bitte små biter av hver prøve, noen millimeter tykk og stor. Disse limes på en tape innenfor en sirkel på rundt to centimeter. En foring (lite plastrør) blir deretter plassert på tapen og de små prøvene støpes inn i epoxy. Epoxytablettene blir så plassert i et avansert analyseinstrument (ICP-MS) der laserstråler bombarderer mikroskropiske punkt i hvert korn og analyserer både isotop- og sporelementsammensetningen av disse punktene (ikke stabile, men radioaktive isotoper). Vi er mest ute etter strontiumisotoper, som har vist seg å øke treffsikkerheten av analyser av stabile isotoper. Dette gjøres på NGU.

Det forlatte restmaterialet skal heller ikke bli liggende i fred. Tynnslip (supertynt flak av marmor for optiske mineralstudier) skal lages av rundt en femtedel av de resterende prøvene. Til slutt vil alle restene være tilgjengelig for andre analyser som geologisk kartlegging av land og ressurser kan kreve, og lagres i henhold til FAIR-prinsippet.

I dette delprosjektet satser vi på å få mest mulig ut av de samlete prøvene, innenfor de grenser teknologien gir oss i dag. Det kan være vi får flotte resultater som gir oss mye informasjon, eller i worst case at de eventuelle forskjeller mellom marmorforekomstene på Sunnmøre er så liten, eller unisont samvarierende, at vi ikke får resultater. Men det er jo for så vidt også et resultat.

Vi tror at analysene blir ferdig i løpet av oktober og november. Og at undertegnede da er grundig lei av lange arbeidsdager med «tannlegelyder».