Setter søkelys på psykiske lidelser og erstatningsansvar
I svensk erstatningsrett har man lenge hatt regler for særbehandling av skadevoldere som er psykisk svekket. Rettstilstanden er svært uklar, noe som fører til en risiko for at sårbare grupper blir behandlet ulikt. Dette var tema da docent Sandra Friberg fra Universitetet i Uppsala besøkte forskergruppene Erstatningsrett og Forsikringsrett, Strafferett og Straffeprosess og Kriminalitet, Sikkerhet og Ansvar den 30. september 2025.
Av: Elin Gunnes og Anne Marie Frøseth
Publisert:
Friberg presenterte under seminaret forskningsprosjektet Psykisk störning och skadeståndsansvar, hvor hun undersøker hvordan mennesker med psykiske lidelser behandles i svensk erstatningsrett, og hvilke paralleller som kan trekkes til strafferettens behandling av psykisk syke.
En sentral del av prosjektet er å analysere hvilke grunner som kan tale for å særbehandle skadevoldere som handler under påvirkning av en psykisk lidelse i en erstatningsrettslig sammenheng. Hun pekte i denne sammenheng også på parallellen til barns ansvar. Selv om barns ansvar og ansvar for psykisk svekkede personer reguleres i to separate bestemmelser med nærmest identisk ordlyd, er culpavurderingen langt mer krevende for psykiske lidelser fordi variasjonen mellom diagnoser er stor. Ifølge Friberg kompliseres dette bildet ytterligere ved at man etter svensk rett stiller krav om årsakssammenheng mellom den psykiske tilstanden og skadeforvoldelsen.
Friberg drøftet også skillet mellom alvorlige psykiske lidelser og andre psykiske svekkelser. Hun stilte spørsmål ved hvor grensen mellom disse bør trekkes, og hvilke rettslige konsekvenser dette skillet bør få. Hun pekte på de regler som gjelder for personer med psykiske lidelser i strafferetten, og viste hvordan de to rettsområdene påvirker hverandre.
Foredraget ble videre fulgt opp av to kommentarer fra et norsk perspektiv. Først ute var Professor Anne Marie Frøseth, som holdt et innlegg med tittelen «Mangel på selvskyldsevne, rettsbruddsevne, eller en interesseavveiningsmodell som tar hensyn til behovet for beskyttelse av sårbare skadevoldere?»
Frøseth pekte på at man i Norge på tilsvarende måte som i Sverige har lovfestet egne ansvarsgrunnlag for psykisk svekkede personer og barn. Selv om det før lovfestingen av ansvaret foregikk et nordisk lovsamarbeid, og ansvarsgrunnlagene både i Norge og Sverige bygger på en rimelighetsvurdering, har man likevel valgt ulike ansvarsmodeller. I motsetning til Sverige stiller norsk rett ikke krav om årsakssammenheng mellom den psykiske tilstanden og skadehendelsen for å anvende særregelen om ansvar for psykisk svekkede skadevoldere. De norske bestemmelsene om ansvaret til psykisk svekkede personer og barn har – i motsetning til i den svenske skadeståndslagen – heller ikke samme ordlyd. Forskjellene i ansvarsmodellene vil i praksis føre til nokså store forskjeller i rettstilstanden i de to landene, selv om grunnprinsippene som ligger bak ønsket om særregulering i stor grad er de samme.
Professor Linda Gröning gikk ytterligere i dybden på temaet innenfor strafferetten, og belyste problemstillinger knyttet til psykiatriske diagnoser i strafferetten i et innlegg med samme tittel. Gröning viste til den historiske utviklingen og endringene i psykiatriens påvirkning av strafferetten både i lovgivning og i praksis. Dagens norske lovbestemmelse i straffeloven § 20 inneholder særreguleringer av en rekke psykiske tilstander og deres betydning for avgjørelsen av om den tiltalte personen er utilregnelig, og dermed kan unngå straff. Flere av tilstandene er ikke psykiatriske diagnoser og trenger ikke å være til stede på domstidspunktet. Gröning påviste inkonsekvenser i grunntankene bak lovreguleringen av utilregnelighet og innholdet i reaksjonssystemet. Hun understreket blant annet at måten man håndterer avvikstilstander på både i domstolene og i straffegjennomføringssystemet gir risiko for ulik behandling av personer som burde ha blitt behandlet likt.