MARIN

For marinvitenskapelig feltarbeid disponerer GEO et stort spekter av utstyr til geologisk og geofysisk instrumentering. Dette omfatter sedimentprøvetakere (gravity-, multi-, box- og calypso corer), seismiske systemer (f.eks. mobil chirp, luftkanoner, hydrofonkabler, OBS’er) og ROV- Ægir 6000 for dypvannsoperasjoner. I tillegg har GEO tilgang til havforskningsfartøyene «G.O. Sars» og «Kristine Bonnevie» samt kystfartøyet «Hans Brattstrøm».

Tilhørighet

Om

Forskningsfartøy

Sammen driver UiB og HI to havgående fartøy.

  • FF “G.O. Sars” (ekstern lenke) har toppmoderne ekkoloddsystemer, multistråle-kartleggingsevner og dynamiske posisjonssystemer som er ideelle for utforskning av dyphavet. Som del av det foreslåtte Senter-programmet vil det være årlige internasjonale ekspedisjoner til den arktiske midthavsryggen med dette fartøyet.
  • FF "Kronprins Haakon" (ekstern lenke), et nytt norsk isgående polarforskningsfartøy åpner for nye muligheter for forskning langs noen av de isdekkede delene av AMOR.
  • MS "Hans Brattström" (ekstern lenke) er et forskningsfartøy eid av Universitetet i Bergen (UiB) og driftet i samarbeid med Havforskningsinstituttet (HI). Fartøyet er en viktig del av UiBs marine infrastruktur og brukes aktivt i både undervisning og forskning langs Vestlandskysten. 

Marin geofysikk

Fagfeltet marin geofysikk omhandler innsamling og analyse av geofysiske data i fjorder og til havs, og har som siktemål å kartlegge bergarter. Den viktigste og mest brukte metoden er seismikk, der lydpulser genereres, forplanter seg under havbunnen, reflekteres og avbøyes, og registreres av sensitive mottakere på havbunnen eller nær havoverflaten. Det skilles mellom grunnseismikk, der man oppnår detaljert informasjon om de øverste sedimentære lagene, multikanals seismikk, som kartlegger hele den sedimentære lagpakken, og havbunnsseismikk, der man kan bruke stor avstand mellom kilden og mottakerne og kartlegge hele jordskorpen, samt detektere skjær-bølger som gir informasjon om bergartstyper.

Potensialfeltmetoder er også brukt, og omfatter gravimetri, der små forskjeller i jordens tyngdefelt kan brukes til å oppdage sedimentære basseng, magnetiske metoder, som også kan benyttes til å finne dypet til krystalline, magnetiske bergarter. Magnetiske metoder er også viktige for å finne overgangssonen mellom osean- og kontinental jordskorpe. I den elektro-magnetiske metoden forsøker man å kartlegge resistivitetsforskjeller for å påvise hydrokarbonreservoarer. Denne metoden må alltid støtte seg på seismiske data, som gir et mer detaljert bilde av undergrunnen.

Institutt for geovitenskap har lang tradisjon i å bruke maringeofysiske metoder, og har vært spesielt aktive i utviklingen av vid-vinkel, havbunnsseismikk. Metoden brukes blant annet til å forstå hvordan kontinenter tynnes og sprekker opp, og hvordan havbunnsskorpe dannes.  Instituttet har en stor marin instrumenteringspark som omhandler seismiske kilder, mottakere, samt gravimeter og magnetometer.