Arbeidspakke 4: Europeisering av norsk rett

Arbeidspakken fokuserer generelt på europeiseringen av norsk forvaltningsrett, basert på arbeidet utført i de andre arbeidspakkene. Mens de tre første pakkene gir et mer rettighetsbasert perspektiv på personer som beveger seg innenfor det indre markedet, gir arbeidspakke 4 et bredere systemisk perspektiv.

Her forskes det på den regulatoriske utviklingen i EU og hvordan den påvirker EØS-samarbeidet og videre hvordan det særlig påvirker norsk rett. 

Det handler om å identifisere utviklingstrendene, forklare hvorfor de skjer og hvordan vi som kun medlem av EØS-avtalen skal forholde oss til det. 

Det har kommet stadig flere lag av regler og flere kanaler der regler lages, før de kommer inn i norsk rett. Alt dette studerer de i arbeidspakke fire. En del EU-regelverk går ikke den vanlige lovgivningsveien gjennom parlamentet, slik det går gjennom Stortinget i Norge. 

• Mye er delegert til EU-Kommisjonen – det utøvende organet i EU. De har mye makt når det kommer til det å foreslå nye regler, men nå vedtar de også nye regler som ikke går gjennom rådet og EU-parlamentet.
• De siste årene har det blitt stadig flere EU-byråer. De kan ikke direkte vedta lover, men i praksis kommer de med utkast til regler, og sitter med all ekspertisen. Derfor har de i praksis fått mye makt når det gjelder regelutvikling. Fra et norsk perspektiv, som EØS/EFTA-stat, har vi ingen strømlinjet tilknytning til alle disse EU-byråene. 

Forskerne i arbeidspakke 4 studerer også hvilke type regelverk som kommer fra EU.  I EU har man primærretten, som er traktatene, og mye sekundærrett, som supplerer traktatene – der man trenger ytterligere reguleringer for å forstå eller for å utfylle hovedreglene som finnes i traktatene. 

Innenfor sekundærretten finnes det igjen ulike typer regelverk, blant annet noe som heter forordninger, og noe som heter direktiver.

• Når det vedtas forordninger i EU, er alle land forpliktet til å følge dem per se. Da skal hele regelteksten i en forordning inn i nasjonal rett. Det samme gjelder for EØS/EFTA-landene.
• Direktiver er et annet type regelverk. Her står alle medlemsland og EØS/EFTA-land fritt til å utforme hvordan reglene skal være, all den tid man oppnår formålet med det. 

De siste årene har antallet forordninger økt veldig. Dette skaper en del byråkratiske problemer, også for det norske embetsverket. Det kommer enormt med regler fra EU, og i ulike kanaler. 

For tiden har Norge et stort etterslep med tanke på å oppfylle alle disse regelverkene. 

Ingrid Barlund er leder for arbeidspakken om europeisering av norsk lov. 

Hun har sin juridiske utdanning fra Universitetet i Bergen, og har også tatt doktorgraden sin her. Hun jobber nå som førsteamanuensis og har spesialisert seg på konkurranserett, finanssystemer og EU og EØS. Barlund er også tilknyttet senteret Bergen Center for Competition Law and Economics (Beccle).