Forskningen, som bygger på dybdeintervjuer med 22 foreldre, avdekker tre hovedspor: noen fikk hjelp, men følte seg ikke hjulpet; noen klarte å sikre den hjelpen de trengte; mens andre opplevde å bli overlatt til seg selv.

Til tross for variasjonene, rapporterte de fleste om positive møter med fagpersoner – særlig når de følte seg «sett, men forsiktig utfordret». Studien understreker at etterlatte foreldre ikke er en ensartet gruppe, og at det er behov for mer fleksibel, langvarig og individuelt tilpasset støtte.

Forskerne konkluderer med at tilgang til riktig hjelp ofte avhenger av foreldrenes egne ressurser, og at det ikke nødvendigvis er kompetansen hos hjelperne som svikter – men systemet rundt. Tidlig innsats og vedvarende støtte kan være avgjørende for å bedre livskvaliteten til etterlatte over tid.

Studien er en del av stipendiat Anita Fjærestad ved Senter for krisepsykologi sin doktorgrad.

Fjærestad, A., Stige, S. H., Dyregrov, A., & Kristensen, P. (2025). Terror-bereaved parents experiences of professional help and support: a qualitative analysis. European Journal of Psychotraumatology, 16(1). https://doi.org/10.1080/20008066.2025.2529743 (ekstern lenke)