Bergensplanter
Bergensplanter er kultur- og nytteplanter med lang historie i Bergen, vist i Blondehushagen i Arboretet. Her finner du kort om hver av dem.
Planter med bergensk historie
Det finnes spor av plantebruk i Bergen helt tilbake til byen ble grunnlagt for mer enn 950 år siden. Noen planter ble sanket vilt, andre dyrket – enkelte kom med klostervesenet, andre via apotekene. Plantene under er merket med skilt i Blondehushagen.
Innholdsoversikten
Innholdsoversikt
Plantene
Skvallerkål
Aegopodium podagraria.
Gammel medisinplante og forhatt, men spiselig ugras.
Tradisjonelt er planten kalt hanefot her i Bergen, på grunn av bladets fasong. Navnet tyskerkål er også brukt.
Det er uvisst om planten ble innført av munker som medisinplante mot gikt og podagra i middelalderen, slik navnet forteller om. Den er i alle fall som nissen på lasset kommet med hagebruket i senere tid. I dag er den et forhatt ugras i hager mange steder, spesielt i Sør-Norge. Men den har vært brukt som salat- og suppegrønnsak, en bruk som fortsatt kan anbefales.
Hagestokkrose, praktstokkrose
Alcea rosea.
Gammel legeplante mest til øyensfryd.
Den er kjent siden 1400-tallet som lindrende og mykgjørende legemiddel for sitt innhold av planteslim. Plantet langs husveggen skulle den også verne mot lynnedslag, men i dag dyrkes den helst for sine store, fargerike og gjerne fylte blomster den dyrkes. Langs solvarme husvegger og gjerder er den et flott skue.
Hagestokkrose er to- eller flerårig, og må overvintres før en kan blomstre. Tidligere ble den gjerne holdt innendørs som potteplante. Dette er kjent fra Trondheim og Bergen før 1714. Når presten Hans Strøm har notert den fra Sunnmøre i 1762, synes det imidlertid som den sto i hagen utendørs. Vi har sorten 'Majorette', en lavere, moderne sort.
Ramsløk
Allium ursinum.
Sagaløk og populær hipstermat.
Løk er omtalt i sagaene som legemidler, og ulike slag løk ble tidlig dyrket i Bergens kålhager. Når Voluspå i Eldre Edda i Gudrunkvadet nevner 'grøn lauk' og ‘geirlauk’ som står over grasvollen, kan det vise til ramsløk. Den har grønne, brede blad, og løken er smal og spiss som en spydodd (g.no. geir = spyd). Ramsløk finnes viltvoksende mange steder på Vestlandet, og det er rimelig å anta, men vanskelig å bevise at den ble benyttet som erstatning for hvitløk. De har samme smaksegenskaper, men hvitløk trives ikke under våre klimaforhold.
I nyere tid har ramsløk fått en renessanse som krydderurt. Den har tidligere vært mindre vel ansett, siden den setter ram smak på melk, smør og ost når dyra går på utmarksbeite.
Legestokkrose
Althaea officinalis.
Lindrende legemidler og søtsaker.
Legestokkrose inneholder samme type slimstoffer som kattost, og har lang tradisjon som legeplante. Den var mye anvendt i skolemedisinen, siden rota gir større mengder droge enn kattostens blad. Til lindrende midler på brannsår og i hostemidler var althaea-rot derfor mye brukt i apotekene i tidlige tider. I de Besche-herbariet fra 1719 ligger flere eksemplarer av stokkrose presset.
Legestokkrose er også utnyttet i produksjon av konfekt og drops, i industrien så vel som til hjemmelaget snop, slik tidligere prof. Knut Fægri forteller om i ‘Norges planter’.
Kvann
Angelica archangelica.
Archangelica – navnet viser dens store ry.
Snorres kongesagaer forteller om kvanngarder (kvannehager). I 1194 satte Gulatingsloven straff for å ta kvann fra annen manns kvanngard. I dag er dyrket kvann best kjent fra Voss, i formen vossakvann med margfylte bladstilker, som antas å være en gjenlevende rest av vikingenes gamle grønnsak.
På 1300-tallet ble kvann regnet som det beste middelet mot pest, og det var stor eksport fra Bergen og Vestlandet. Fortsatt er kvann mye brukt som brennevinskrydder.
Hagemelde
Atriplex hortensis.
Bladgrønnsak fra middelderen.
Hagemelde er påvist arkeologisk allerede fra 11–1200-tallet i Norden. Den er opprinnelig viltvoksende i Øst-Europa, men er nå vidt utbredt i mange land med temperert klima.
I Norge finnes den forvillet hist og her på skrotemark og som ugras på Østlandet. Tidligere var den også dyrket som grønnsak. Planten brukes i våre dager lite her i Norden, men blir fremdeles dyrket på Kontinentet, hvor bladene spises på samme måte som spinat.
Hagemelde finnes i flere fargevarianter, vi har ‘Green Plume’ (grønn) og ‘Red Plume’ (rød).
Ormerot
Bistorta officinalis.
Gammel legeurt som av og til finnes forvillet.
Ormerot har vært dyrket som legeurt tilbake til middelalderen. I Bergen er det funnet pollen etter slekten Bistorta i avsetninger fra tidsrommet 1250–1400, og arten finnes forvillet omkring byen, bl.a. på Milde.
Roten har vært brukt i oppkvikkende midler og til å stoppe blødninger og diaré. Den var også ansett som middel mot ormebitt. I Gammel legebok fra Ulvik (fra 1574 og 1626) heter det at planten "drager ederen til sig aff saaret". Dette kan være hentet fra signaturlæren: roten ser ut som en buktende orm, og skulle virke mot ormens gift.
Agurkurt
Borago officinalis.
Ettårig salatpynt som lever sitt eget liv i hagen.
Når planten kom til Norden, er usikkert. I eldre kilder er arten blandet sammen med Buglossa som er et gammelt navn på oksetunge (Anchusa officinalis). Så når Henrik Harpestreng (ca. 1164–1244) skriver at Borago hjelper mot hjerteverk og tung pust, er dette trolig avskrift av eldre litteratur. Noe liknende gjelder nok Christian Gartner, når han i sin hagebok fra 1694 skriver om ‘Drue-Urt’.
Blomstene smaker som agurk og er yndet pynt i grøntsalater, og mange dyrker den av den grunn. Den er ettårig, men sprer seg lett og overlever som frø. Dermed og har en evne til å dukke opp av seg selv på nye steder.
Buksbom
Buxus sempervirens.
Minner om hager fra en svunnen tid.
Telling av årringer tyder på at buskene i Gamlehagen ved Store Milde hovedgård ble plantet før 1680. Tre ulike sorter buksbom finnes her. Én var antakelig de «Pyramidetræer» som nevnes i en eiendomstakst fra 1766. En annen har trolig innhegnet hagen som lav hekk. Den nyeste sorten, kanskje plantet omkring 1800, er den samme som brukes i broderi-parterrene foran slottet i Versailles.
Lave hekker av klippet buksbom var mote blant bergensborgere fra sist i 1600-årene til langt ut på 1800-tallet. På byens kirkegårder vitner buksbomhekker omkring gravstedene fortsatt om denne skikken.
Ringblomst
Calendula officinalis.
Sagnomsust legeurt og en ‘sol’ i hagen.
Ringblomstens gamle navn er morgenfrue. Den danske kannik Henrik Harpestreng (1164–1244) foreskriver den som middel mot smerter i brystet. En gammel legebok fra Ulvik (1574 og 1626) har den med til utvortes bruk, og i vår folkemedisin er den mest kjent som sårmiddel. Ellers har den vært brukt i kosmetikk, og i kjøkkenet som matsminke (‘falsk safran’): kronblad blandet i smøret ga kraftigere gul farge.
Først i 1762 kan vi være trygge på at ringblomst var kommet til landet. Da beretter presten Hans Strøm at han hadde sett den i hagene på Sunnmøre, og trolig var den da dyrket som i dag: til øyenslyst og pryd.
Meldrøye
Claviceps purpurea.
Fra epidemier med hallusinasjoner og grusom død til legemidler og psykedelica.
Fra 1507 til 1528 overtok antonitter-ordenen, St. Antonius-brødrene, Nonneseter kloster. Ordenen var viet pleie av folk som led av St. Antonius' ild eller antueld, en sykdom man får ved å spise mel forgiftet av soppen meldrøye. Sykdommen opptrådte gjerne i regnfulle år når kornhøsten var dårlig. Mange ble glade for de «ekstra store kornene» som drøyde melet, og brukte det uten å vite at de ble syke. Dette førte jevnlig til epidemier med tusener døde. Antonitterne kurerte sine pasienter med korn som de plukket rent for meldrøyesopp før de malte mel og ga dem.
Giften, ergotoksiner, gir hallusinasjoner og fører til sammentrekning i glatt muskulatur. Blodkar snevres inn, man får en brennende følelse i huden og fingre og tær «visner»; i kroniske tilfeller følger koldbrann, tap av lemmer og død. I dag brukes stoffer framstilt av giften medisinsk til å stanse blødninger ved fødsler. Det psykedeliske narkotikumet LSD er også framstilt av ergotoksiner. Les mer.
Jordnøtt
Conopodium majus.
Snop og gammel nyttevekst.
En plante de fleste som er oppvokst på Vestlandet kjenner. Linné-eleven Martin Vahl skriver i sin reiseberetning fra Bergen i 1760 om hvordan barn og griser ivrig graver opp knollene av jordnøtt og spiser dem. Den ble også brukt på kjøkkenet, under andre verdenskrig som erstatning for mandler i bakst og annet spise.
Utbredelsen av det norske navnet tyder på at bruken er mye eldre. I Normandie kalles planten jarnotte, jérnot o.l., og tilsvarende yarnut, arnut o.l. Nord-England. Antakelig er navnet lånord fra gammelnorsk jarðnot som kom med vikinger fra Vestlandet.
Hassel
Corylus avellana.
Nyttetre til alt fra mat til sildetønne.
Brente hasselnøttskall er vanlige å finne under arkeologiske utgravninger. Rester er funnet på boplasser fra helt tilbake til steinalderen, f.eks. på Søreide og i Dolvik. I middelalderlag på Bryggen er det også funnet store mengder nøtter.
Det ble høstet nøtter for salg i alle vestlandsfylkene fram til andre verdenskrig. Spesielt fra Eikesdalen i Romsdal, Voss og Ulvik kom er mye nøtter til Bergen. Det er også levert store mengder tønneband fra hasselskog på Vestlandet til produksjon av tønner.
Hagtorn
Crataegus monogyna.
Hekk til hegn om hagen.
I norrøn tid het treet hagþorn, det finnes viltvoksende langs kysten av Sør-Norge. Det har kraftige torner og kan klippes og formes til en solid inngjerding.
Skikken med å plante treet som hekk, har vi i Norge lånt fra land lenger sør da det ble vanligere å anlegge hage. I Bergen kom dette med herskapshagene en gang på 16–1700-tallet. Nedtegnelser fra de Besche-familiens apotekerhage beskriver hagtornhekker der omkring 1780, og rester av hagtorn står igjen etter mange staselige hager, slik som på Stend, Store Milde, Krohnstad og Damsgård.
Keiserkrone
Fritillaria imperialis.
Praktfull lilje til begjær og misunnelse.
Da Henrik Høyer var i Leiden for å avlegge sin doktorgrad i 1596, fikk han med seg løk av keiserkrone og flere andre arter tilbake til Bergen.
Han plantet dem i sin venn, biskop Anders Foss' hage ved Domkirken og på Nordnes i hagen til apoteker Nicolaus de Freundt, der han losjerte. Der sto de fint inntil de ble stjålet etter noen år.
Rutelilje
Fritillaria meleagris.
Elegant og ettertraktet, men sjelden.
Rutelilje er kjent i Bergen fra omkring år 1600. Dr. Henrik Høyer skrev da til professor Clusius i Leiden og fortalte at sammen med andre vakre løkblomster var ruteliljene blitt stjålet fra hagen hans.
Senere hører vi ikke mye om ruteliljen, før den blir funnet forvillet ved Bergenhus og Frederiksberg i 1840-årene. Om dette var etterkommere av løkene fra Leiden, er selvsagt umulig å avgjøre sikkert. I dag finnes den kun en sjelden gang i gamle hager i Bergen.
Humle
Humulus lupulus.
Gir ølet god smak og holdbarhet.
Alt i de eldste lovene nedskrevet omkring 1260, foreskrives bøter for tyveri av humle fra annen manns hage, og ølbrygging er regulert i en byvedtekt for Bergen fra 1282. På gamle kart finnes en hage bak Domkirken, som kunne være rester av Olavsklosterets gamle hage. Ifølge Edvardsens beskrivelse fra 1674, var en del av hagen avsatt til humledyrking.
Det er funnet rester av frø og frukter (makrofossiler) i middelalder-materiale fra Bergens havn tilbake til 1200-tallet. Til ølbrygging ble nok mye også importert, i Øresundtollen er det registrert skip lastet med humle fra Rostock som skulle til Bergen i årene 1586–1631.
Etasjemose
Hylocomium splendens.
Denne allsidige mosen har fylt en nisje i bergensamfunnet i århundrer.
De arkeologiske utgravingene i Bergen har vist mange spor av latrinerester. Felles for dem er at de inneholder store mengder mose. Moser ble brukt som dopapir, og noen av dem kan bestemmes til art. Vanligst er etasjemose som danner store tepper i skogen og er lett å sanke. Etasjemose ble sammen med torvmose også vanlig brukt til å isolere mellom stokkene i tømmerhus.
Vaid
Isatis tinctoria.
Klarblå og kostbar farge til finere stoffer.
Vaid er kjent siden oldtiden for å gi den mest kostbare blåfargen, en klar sterk indigo, slik vi kan se den i det svenske flagget. Fargen var forbeholdt samfunnseliten, allmuen fikk i beste fall nøye seg med langt mer kjedelig potteblått.
Osebergdronningen hadde med seg frø av den med i skipet på sin siste ferd på 800-tallet. Om den var dyrket her på den tid vet vi ikke, først på 17- og 1800-talet finnes troverdige vitnemål om dette. Den finnes naturlig i sanddyner på kysten av Nordland og Troms, men er ellers kun funnet som en tilfeldig skrotemarksplante.
Valnøtt
Juglans regia.
Ettertraktet importvare.
Valnøtt er trolig av asiatisk herkomst, men den nøyaktige opprinnelsen er ukjent. Treet har i århundrer vært dyrket i store deler av Europa, og har i alle fall siden 1700-tallet vært plantet i Norge. På gunstige steder modnes nøttene de fleste år.
Mange nøtteskall er funnet i middelalderlag i Bergen og viser at valnøtt var en ettertraktet importvare. Den kan også ha vært høstet lokalt. Ifølge Lensregnskapet for Bergen 1577–1578 sendte kommandant Eske Bille i 1530 syltede valnøtter og frukt til Norges siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson i Trondheim.
Martagonlilje
Lilium martagon.
Hardfør skjønnhet finner seg til rette.
Henrik Høyer fikk med seg martagonliljer til Bergen fra Carolus Clusius i Leiden i 1596. Der klarte de seg godt inntil de ble stjålet fra hagen hans i 1603.
Det har vært antydet at noen av de rike forekomstene på Milde, Stend og andre steder i Bergensregionen, kunne stamme fra tyveriene i Høyers hage. Dette er selvsagt umulig å bevise, men den hardføre liljen trives utmerket i løvskog med dyp jord på Vestlandet, og kan ha overlevd her i alle disse årene.
Lin
Linum usitatissimum.
Usitatissimum – ‘den mest anvendelige’.
Lin er en av menneskehetens eldste kulturvekster, og svarer til navnet. Den har vært skattet i uminnelige tider, også i vårt land. En beinkniv funnet i Nordhordland på 2-300-tallet, vitner om dette. Den har innrisset «lina, laukaR, a(lu)» = lin, løk, vern. Pollen av lin er funnet i Veisan ved Bergenhus fra 1000-tallet, og frø ble funnet i bl.a. Osebergdronningen grav fra 800-tallet.
Lin ble dyrket både for frøene til olje og fibrene til veving av fine stoffer. Her i landet var dette ikke nok til å dekke etterspørselen, og mye ble derfor innført. Sammen med hamp var lin (hør) den fiberplanten som ble importert i størst kvanta på 16- og 17-tallet, og adskillige skip er notert i Øresundstollen lastet med lin til Bergen fra hansabyene i Østersjøen.
Legekattost, apotekerkattost
Malva sylvestris.
Gammel legeplante og sjelden gjest.
Legekattost har vært brukt medisinsk, også i vårt land, for sitt innhold av slimstoffer, innvortes til hostelindrende og magelindrende midler og utvortes i omslag på sår, utslett og andre hudlidelser. Apotekerne dyrket den, og den finnes naturlig nok i herbariet etter apoteker de Besche fra 1719.
Pollen og makrofossiler av kattost er funnet i avsetninger i Bergens havn fra 1000-tallet. Hvilken art det var, lar seg ikke avgjøre sikkert, men i dag er moskuskattost (Malva moschata) vanlig å se i Bergen. Legekattost er kun funnet tilfeldig. Kattostfrø kan leve usedvanlig lenge, de kan spire der det rotes i jorda, og dukker uventet opp på gamle tomter.
Eple
Malus silvestris og Malus domestica.
Villeple og hageeple - vår eldste og mest verdsatte frukt.
Bergen ble grunnlagt av kong Olav Kyrre i år 1070, og i de eldste lovene hører vi om dyrking av epler. I Magnus Lagabøters Bylov av 1276 nevnes kongens eplehage på Holmen. Den var med i ruten by-vakten skulle gå. Hva slags epler som ble dyrket vet vi ikke, begge arter har vært dyrket. Eplene som fulgte Osebergskipet på siste reis, var i alle fall villepler.
Det er funnet rester (makrofossiler) av både frukter og frø av eple i middelalderlag fra det gamle bergenske havneområdet. Noe kan ha vært dyrket lokalt, men det var nok også importvare. Import av epler er i alle fall registrert i årene 1650–1654.
Kamilleblom
Matricaria chamomilla.
Avendelig medisinplante med dobbeltgjengere.
I eldre litteratur er det vanskelig å avgjøre om det er snakk om kamilleblom, romersk kamille (Anthemis nobilis) eller andre hvite "prestekrager". At den er en gammel medisinplante hersker det likevel ingen tvil om, selv om mye av tradisjonen i vår folkemedisin er overført på balderbrå og prestekrage.
Drogen Kamilleblom (Flos chamomillae), de tørkete korgene, er fortsatt å få kjøpt på apotek, og brukes som et mildt sårlegende middel, gjerne for sart barnehud, med også som beroligende te.
Pors
Myrica gale.
Aromatisk busk til krydder i øl og brennevin.
Pors er en liten busk som vokser på myr og innsjøstrender i kystnære strøk. Den har vært mye brukt for sin sterke og særpregete aroma, til alt fra møllmiddel og luktfjerner til krydder i brennevin og gjærete drikker, særlig til øl: porsøl eller såkalt grut-øl. Dette var vanlig og svært utbredt også i vårt land, funn av pors i arkeologiske utgravinger viser at dette var praksis i middelalderen. Da renhetsloven som satte krav til at øl skulle brygges av malt, humle, gjær og vann ble innført av Wiliam IV av Bayern i 1516 og snart også i Norge-Danmark, tok dette slutt.
Spansk kjørvel
Myrrhis odorata.
Sterk aroma av anis – «Kongen av Danmark».
Arten har en utpreget, sterk aroma av anis og var tidligere et populært snop og krydder (søtekrydd), men har også vært dyrket som grønnsak.
Fra gammelt er den særlig vanlig i Hordaland, spesielt ved tidligere klostergods og langs pilegrimsveier. Den vokser blant annet i lien bak Domkirken, på Stend og her på Milde. Gamle lister fra baroniet Rosendal viser at de sådde frø av spansk kjørvel i hagen allerede i 1667, og i 1760 ble arten funnet voksende i Bergen. Det eldste eksemplaret finnes imidlertid i herbariet etter apoteker de Besche fra 1719. De Besche-familien hadde apotekhage på Ole Bulls plass og Torgallmenningen.
Legepestrot
Petasites hybridus.
Fra legemiddel mot pesten til plagsomt ugras.
Arten kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia, og kom sannsynligvis til Norge i middelalderen som middel mot pest, kanskje under svartedauden.
Den har også vært dyrket som prydplante, og de tidligste kildene vi har fra Bergen er vel 150 år gamle herbariebelegg fra Bergenhus festning, der den kan ha hørt til i landskapshagen anlagt av kommandant Mansbach omkring 1830. Den finnes i dag forvillet flere steder i byen, og kan bli et plagsomt ugras som fortrenger andre planter over store arealer.
Mesterrot
Peucedanum ostruthium.
God for det meste.
Kom sannsynligvis med munkene, og var kjent ved klostrene allerede på 1300-tallet. Den var en høyt skattet legeurt og ble benyttet til det meste. Troen på dens virkninger var sterk, og enkelte bar rota som amulett om halsen.
I dag er planten sjelden her i landet, og utbredelsen peker mot tidligere kirkeliv og klostre. Forekomstene i Bergen er knyttet til Nonneseters og Lyseklosters eiendommer sør for byen. Det er mulig at disse klostrene var alene om å dyrke denne arten.
Fargereseda
Reseda lutea.
Sterk gulfarge til ridderkapper og kjolestoff.
Fargereseda gir en kraftig gul farge som var høyt verdsatt allerede i romertid. Tekstiler i krigergraver fra folkevandrings- og vikingtid i Norden tyder på at de hadde kapper der de gule tegningene var farget med fargereseda. Reseda ble tidlig dyrket også her i landet, pollen av en reseda-art er funnet i avsetninger i Veisan fra omkring år 1000, og frø er funnet i avsetninger i den gamle vikingbyen Jorvík (i dagens York i England).
I nyere tid (fra 1700-tallet) har reseda vært dyrket som prydplante, og finnes i dag forvillet på veikanter og skrotemark fra Osloområdet langs kysten til Kristiansund.
Legerabarbra og prydrabarbra
Rheum officinale og R. palmatum.
Gammelt legeråd for forstoppelse.
Rabarbra er en velkjent gammel medisinplante som med hell har vært brukt som avføringsmiddel ved forstoppelse. I Europa var den lenge kun kjent som tørket importvare fra Østen, men fransiskanerne skal ifølge Henrik Smid (1556) ha dyrket den i middelalderen. Det har vært antatt at fransiskanerne også dyrket den i Bergen.
Rabarbraen vi spiser i våre dager er utviklet fra krysninger mellom flere arter og valgt ut for sine saftige, smakfulle (sursøte) bladstilker.
Rosenrot
Rhodiola rosea.
Rota lukter godt og ble brukt i hårvask og til å lindre brannsår.
Rosenrot har navn fra lukten av den kraftige rota, som kan minne om rosenduft. Vanlige folkelige navn er systegras, kalvedans og fjellkaur og liknende. Planten har vært brukt i såpe og til hårvask, og kalles mange steder også hårvokster. Den har dessuten tradisjon i vår folkemedisin, der den har den bl.a. vært brukt til å lindre av brannsår og andre hudlidelser.
Siden oldtiden har det mange steder i Europa vært tradisjon å plante takløk og andre saftfulle planter på hustakene. I Karl den store (742–814) befalte at hustak i hans rike skulle tilplantes med takløk for å beskytte mot brann, og skikken bredte seg i Europa. I Norge er den kjent fra bl.a. Telemark, der takløk ble plantet på smietak.
Sagaen forteller om en plante med helbredende virkning som vokste på takene i Bergen i forbindelse at Inga fra Varteig (ca. 1185–1234) bar jernbyrd i 1218. Hun hadde født en sønn etter å ha vært sammen med kong Håkon Sverresson av Norge, som hun kalte ham Håkon og påsto han var sønn av kongen. Gutten ble anerkjent som kongssønn av den regjerende kongen, Inge Bårdsson, og da denne døde i 1217, ble Håkon tatt til konge av birkebeinerne i Trondheim. Inga utfordret til å bære jernbyrd for å bevise farskapet til gutten, men den ble først gjennomført i Kristkirken i Bergen året etter. Da var Håkon og hans rival for Norges trone, jarl Skule Bårdsson – halvbror av den avdøde kong Inge – samlet med erkebiskopen og flere høvdinger. En kyndig mann i Jarlens følge som het Sigar og ifølge noen versjoner var fra Brabant, kontaktet Dagfinn bonde som var Ingas betrodde mann og erklærte seg som en stor venn av Kongen. Han fortalte at han kjente en urt Inga kunne smøre hendene med saften fra, og dermed unngå å bli skadd av det varme jernet. Dagfinn ble først gledelig overrasket over velviljen, og spurte hvilken plante dette var. Sigar svarte at den vokste på taket av huset hans og på hver manns tak i Bergen. Slik sagen forteller historien, blir Dagfinn nå mistenksom, og avviser både Sigar og rådet han kommer med. Det ser derfor ikke ut til at Inga brukte denne urten, men historien vitner om en plante med ry for legende virkning på brannsår hustakene i byen. Siden takløk ikke trives her vestpå, var det etter alle solemerker rosenrot som var plantet på torvtakene til vern mot brann. Hun bar likevel jernet som lå i kokende vann, og gikk ni skritt med det. Etter tre døgn, da bandasjene ble fjernet, var hendene uten brannsår. Dette ble tatt som tegn på at Gud selv bekreftet at hun snakket sant. Håkon Håkonsson ble konge over det meste av Norge med hovedstad i Bergen, mens Skule styrte en del av landet med sete i Trondheim – i stadig strid med sin rival i Bergen.
Denne Sigar som opptrer i historien, sies gjerne å ha vært fra Brabant og ha hatt tittelen mester (master), hvilket skulle tyde på at han hadde en akademisk doktorgrad. Han skal ha vært livlege for Skule jarl (senere hertug Skule). Han har også vært antatt å være Skules livlege (Holck 2009). I den tidligste nedtegnelsen av sagaen er hverken byen i dagens Belgia eller Sigars tittel nevnt, og det har vært antatt at opplysningen er kommet til senere, føyd til av dem som skrev av de originale dokumentene. Det er likevel ingen tvil om at en historisk person mester Sigar fra Brabant har eksistert. Sigerius av Brarant er kjent som en fransk teolog og filosof innen retningen averroismen. Han levde lenge etter at Inga bar jernbyrd, han var født omkring 1230 eller 1240 og døde i 1284. Sigar (Siger, Sighier, Sygerius, etc.) var et vanlig navn i datidens Brabant, og det er ikke umulig at en slik person kunne vært i Skule jarls tjeneste.
Kilder: Alm, T. (2004); Helle, K. (2009); Holck, P. (2009); Mandonnet, P. (1976) – Siger de Brabant et l'averroïsme latin au XIIIe siècle: étude critique et documents inédits. – Slatkine Reprints, 1976 - 127 s.; Nordhagen, R. (1934) – Taklauk og fjellkaur. Nogen botaniske refleksjoner i anledning av Inga fra Varteigs jernbyrd i Bergen år 1218. – Maal og Minne 1934 (nb.no); Sagatekster på nett her og her; Wikipedia.
Hagebær (rips, solbær og stikkelsbær)
Ribes-arter.
Mest til nytte, men også til pryd.
Det er gjort en del funn av rester (makrofossiler) av hagebær i middelaldermateriale fra det gamle bergenske havneområdet. Både frukter og frø er funnet, men det er ikke mulig avgjøre hvilke av artene en har med å gjøre.
Ribes-artene ble særlig dyrket for bærene, og ble gjerne plantet i rader og hekker, slik det er nøye beskrevet i vår første hagebok, ‘Horticultura’ fra 1694. Alperips (Ribes alpinum) var populær i prydhekker. Den kan klippes som lav og smal hekk og får tidlig blad om våren, men bærene er svakt giftige.
Molte
Rubus chamaemorus.
Brukt mot skjørbuk for sitt innhold av vitamin C.
Rester av moltekjerner er funnet i middelalderlag i Bergen. Den første skriftlige beretning om arten finnes i 'Rariorum plantarum historia' av Clusius fra 1601. Kilden hans er Henrik Høyer i Bergen som sendte ham molter allerede i 1593, og selve planten noen år senere. Clusius skriver om moltens fantastiske virkning mot skjørbuk, og nyheten førte til en stor eksport av molte fra Nord-Norge via Bergen, spesielt til Danmark og Tyskland.
Bildet er fra 'Det første forsøk på Norges naturlige historie' fra 1752–53 av bergensbiskopen Erik Pontoppidan.
Matrem
Tanacetum parthenium.
Middel for hodepine som forvilles gatelangs.
Matrem har en historie tilbake i klostermedisinen, og har vært nyttet som middel mot hodepine og migrene. Hvor utbredt bruken har vært i vårt land er uvisst, men urten nevnes i Gammel urtebok fra Ulvik (1574 og 1626). Planten har i alle fall lenge vært dyrket her, den forvilles lett og er vanlig å finne gatelangs i eldre bebyggelse i kystbyene.
Sorter med fylte blomster var populære prydplanter på 1700-tallet. Slike nevnes av presten Hans Strøm fra hager på Sunnmøre og finnes bevart i de Besche-herbariet i Bergen (1719).
Hagetulipan
Tulipa ×gesneriana.
I Norden kom de først til Bergen.
Carolus Clusius i Botanisk hage i Leiden sendte tulipaner med Henrik Høyer til Bergen allerede i 1596. Her klarte de seg godt inntil de ble stjålet fra hagen hans i 1603.
Trolig var tulipanene av den sentblomstrende sorten ('Tulipa serotinae') som også blomstrer i slutten av mai ved Blondehuset. Vi har funnet dem i gamle hager langs kysten av Sør- og Vestlandet, der de har vært dyrket i mer enn hundre år.
Blåbær og tyttebær
Vaccinium myrtillus og Vaccinium vitis-idaea.
Populære som spise og til medisin.
Til alle tider har folk som ferdes i skog og mark spist blåbær og tyttebær. De var også ettertraktet hos bybefolkningen, og frø av dem finnes i store mengder i latrinene som er undersøkt fra middelalderens Bergen. Særlig blåbær var da som nå, lett tilgjengelige og ble nok sanket i byens nærområder.
I folkemedisinen er tørkete blåbær et populært husråd for å stagge en urolig mage, og et mildt stoppende middel mot diaré. Tyttebær holder seg godt lagret i vann eller saftet til vinterbruk, og ble mye brukt som lindrende middel ved feber og halsvondt. Blad av begge artene har vært tørket og brukt som te til daglig drikke, så vel som medisinsk ved feber og forkjølelse.
Bønnevikke, hestebønne
Vicia faba.
Matplante i middelalderens Bergen.
Bønnevikke er en eldgammel kulturvekst, og var en vanlig ingrediens i kostholdet i Bergen i middelalderen. Sannsynligvis var den dyrket i kålhagene i byen allerede den gang. Pollen er i alle fall funnet i avsetningene i det gamle havneområdet fra 1000-tallet.
I dag dyrkes den fortsatt noe, både som grønnsak og til fôr. Den finnes forvillet spredt i kyst- og fjordstrøk fra Østfold til Sør-Trøndelag.
Vil du vite mer?
Bergensplantene er en del av de historiske hageplantene (ekstern lenke).