Rhododendron-ruten

1. Rhododendronmuseet
2. Det nordiske hjørnet
3. Det historiske hjørnet
4. Historien fortsetter
5. Det flekkete hjørnet
6. Dvergene
7. Blandet selskap
8. Den røde plass
9. Rødhette og hennes søsken
10. Den gule stripen
11. Overraskelseshjørnet
12. Kjempene
13. Kjempedalen
14. Azaleodendron
15. Mollis-asalea
16. Japanske asalea
17. Knap Hill-asalea
18. Ghent-asalea
19. Amerikanske asalea
20. Vokskabinettet
21. Treenigheten
22. Alperosene
23. Den gule bakken
24. Den blå bakken
25. Det trekkfulle hjørnet
26. Det kalde hjørnet
27. Skattekammeret

Her tar vi vare på kulturarven. Sorter som går av moten, og blir gjerne glemt, men noen er så tøffe at de står igjen i gamle hageanlegg, hvorfra vi har hentet stiklinger. Gode eksempler er den opprinnelige rent hvite ‘Cunningham’s White’ som ble solgt fra Gerhard Stolz i Sandviken, for første gang i Norge ca. 1880, og som vi har både fra hans barnebarn Knut Fægris og fru von Erpecoms hager. Dette gjelder også ‘Multimaculatum’ (fra 1850) som ble funnet i en bortglemt hage på Sunnmøre, anlagt av en lakselord for omtrent 100 år siden. Den er til og med nærmest forsvunnet i sitt hjemland England, der den engang var svært populær.

Ellers er det god representasjon av gamle engelske sorter, og vi har til og med den gamle franske, dypfiolette ‘Marcel Ménard’ som faktisk nylig er blitt populær igjen på grunn av de mørkfiolette blomstene og hardførheten. Noen av de gamle tyske sortene som etter hvert er blitt utkonkurrert av mer elegante, moderne sorter, utmerker seg med hardførhet og rik blomstring.

Vi viser også: 'Alfred', 'Chionoides', 'Christmas Cheer', 'Cunningham's Blush', 'Cynthia', 'Daphnoides', 'Effner', 'Gomer Waterer', 'Helene Schiffner', 'Herkules', 'Lady Anette de Trafford', 'Marcel Ménard', 'Moser's Maroon', 'Nobleanum', 'Nobleanum White', 'Pink Pearl', 'Purple Splendour', 'Sir Thomas Sebright', R. praevernum og R. ponticum 'Variegatum'.

Til toppen

I Norden er det utviklet forbausende få sorter Rhododendron. Det store mangfoldet av internasjonale sorter har vært tilstrekkelig.

Finland med sitt kalde klima, har hatt det verst. De har begynt å utvikle helt egne sorter, med utgangspunkt i den svært hardføre R. brachycarpum ssp. tigerstedtii. Disse  er ikke godt tilpasset vårt klima, men flere klarer seg bra, f.eks. ‘P.M.A. Tigerstedt’, og ‘Pohjola’s Daughter’. Ellers har det skjedd krysningsarbeid i Danmark, noe påvirket av Nord-Tyskland. En av de eldste R. repens-sortene heter ‘Aksel Olsen’ etter en kjent dansk foredler. Der er også noen nyere danske sorter hvorav vi har bl.a.: ‘Great Dane’ og ‘What a Dane’.

Svenskene har ikke utmerket seg enda. Det er stor aktivitet, men noe utprøving gjenstår. Norge har heller ikke mye å skryte av, bortsett fra noen “humlehybrider” som er navngitt: ‘Madam Felle’, ‘Hilario Lund’, ‘Vigdis’ og ‘Fritz C. Rieber’. På Østlandet drev professor Harald Skjervold med rhododendron-krysning, vi viser et utvalg av hans beste sorter (uten navn). “Vår” vakreste sort er imidlertid den fortreffelige ‘Arnulf’, Arnulf Ringstad sin krysning av R. aureum og R. caucasicum.

Vi viser også: 'Adalmina', ‘Aksel Olsen’, 'Axel Tigerstedt', 'Bergensiana', 'Eino', 'Elviira', 'Flava' × aureum, 'Fritz C. Rieber', 'Gedser Gold', R. tomentosum "Golden Malin", Great Dane', "Gudrun", 'Haaga', "Helle", 'Hellikki', 'Helsinki University', 'Hilario Lund', "Idun", 'Illusia', "Inger", "Ingrid", 'Jens Jörgen Sörensen', 'Jærperlå', 'Kaino', 'Kari's Surprise', 'Kullervo', ‘Madam Felle’, "Marit", 'Marketta', 'Mauritz', "Nenne", "Nora", "Northern Giant", 'Oldervik's Sigrun', 'Oldervik's Marion', 'Onnimanni', ‘P.M.A. Tigerstedt’, 'Pekka', 'Pohjola's Daughter', 'Raisa', "Sissel", "Skogbakken", "Solveig", 'St. Michel', 'Tarleena', 'Tiuku', "Tonje", "Torill", 'Vason', 'Vieno', 'Vigdis', "Vilde", 'What a Dane'.

Til toppen

De første hybridene ble laget med utgangspunkt i noen få hardføre arter med blomsterfarge fra svakt rosa til fiolett.

Foredling av rhododendron begynte i Storbritannia mot slutten av 1700-tallet, som så mye annet i hagesammenheng. Utgangspunktet var tre nærbeslektete arter: de amerikanske Rhododendron catawbiense og R. maximum og den europeiske R. ponticum. Disse ga opphav til flere hardføre, litt ‘stivbeinte’ kultivarer som liknet hverandre og hadde blomsterfarger fra lyserosa til fiolett. Den eldste vi har er ‘Roseum Elegans’.

Variasjonen var begrenset, selv om det oppstod former med doble blomster som ‘Fastuosum Flore Pleno’ eller med spesielt bladverk som hos f.eks. ‘Daphnoides’ og ‘Variegatum’. Det var først da den staselige rødblomstrete  R. arboreum ble innført fra Himalaya at man fikk et større register i blomsterform og ­farge, samt tettere, rundere blomsterstander. ‘Lee‘s Dark Purple’ er resultat av en slik forbedring. Andre eksempler er de lyserøde gamle sortene ‘Jacksonii’ og ‘Nobleanum’ fra omkring år 1840.

Vi viser også: Rhododendron catawbiense 'Album', R. catawbiense 'Grandiflorum', R. ponticum 'Roseum', 'Catawbiense Boursault', 'Cunningham's White', 'Cunningham's Dwarf White', 'Madame Carvalho', 'Nobleanum Venustum', 'Purple Splendour', 'Rosamundi'.

- Og historien fortsetter over veien...........

Til toppen

Her viser vi en videreutvikling av foredlingsarbeidet, ofte med bruk av Rhododendron arboreum.

Rhododendron arboreum fra Himalaya ga ny giv i foredlingsarbeidet. Den er i seg selv en svært variabel art såvel når det gjelder blomsterfarge (fra hvit til blodrød), som i bladform og hardførhet. Dette gjenspeiles i  kultivarene den har gitt opphav til. Det finnes helt hvitblomstrete typer som den lave, tyske, Seidel-hybriden ‘Helene Schiffner’. Men noen av dem har røde blomster – og man slet lenge med å få disse til å bli rent røde, uten blåskjær.

Store blomster var også ettertraktet, og dette var ikke lett å få til før man fikk tak på arter i Rhododendron decorum-gruppen.

En annen art som fikk stor betydning, var den gulhvite R. caucasicum som ga lavere, tettere planter og "flekkete" blomster. Den velkjente ‘Cunningham’s White’ er et av dens avkom.

Vi viser også: Rhododendron oreodoxa, R. oreodoxa var. fargesii, 'Frank Galsworthy', 'Gomer Waterer', 'Lady Anette de Trafford', 'Midnight Beauty', 'Midsummer'.

Til toppen

Flekken i blomstene til mange rhododendron fungerer som en landingsstripe til nytte både for insektene og planten.

Svært mange Rhododendron-arter har en ganeflekk i svelget av kronrøret, oftest purpurfarget, sjeldnere gulgrønn. Den tjener som veiviser for insekter på jakt etter pollen eller nektar. For hageeiere og blomstervenner er den prikken over i-en, som gir blomsten særlig karakter.

Den er spesielt fremtredende hos arter som har bidradd i utviklingen av hagesorter med flekkete blomster: Rhododendron caucasicum og R. maximum. Fra R. maximum stammer den tyske ‘Humbolt’ – lenge en favoritt, men nå har den fått forbedrete etterfølgere i bl.a. ‘Kokardia’.  R. caucasicum har vært viktigst i foredlingen. Blant dens avkom har «de flekkete adelsdamene» spilt en viktig rolle, og særlig vakker  er ‘Mrs. Furnival’, og hennes barn som er gruppert omkring henne, f.eks. ‘Mrs. Furnival’s Daughter’, ‘Hachmann’s Diadem’ og ‘Hachmann’s Charmant’.

Vi viser også: 'Azurro', 'Bariton', 'Belle Heller', 'Blau Jungs', 'Blue Boy', 'Blue Peter', ‘Cherry Cheesecake', 'Edeltraud', 'Edwin O. Weber', ‘Extraordinaire', 'Hachmann's Picobello', 'Hyperion', 'Ice Music', 'Kabarett', 'Kokardia', 'Kordesa', 'Le Progres', 'Loch Faskally', 'Marley Hedges', 'Marsalla', 'Mercator', 'Metallica', 'Mrs. T.H. Lowinsky', 'Olin O. Dobbs', 'Peter Alan', 'Pfauenauge', 'Sapporo', 'Schneeauge', 'Trail Blazer', 'Winter Spice'.

Til toppen

Rhodododendron yakushimanum-kultivarene er svært populære og godt tilpasset moderne hager. Bladverket er flott og blomstene finnes i mange forskjellige farger.

På den regnfulle, fuktige og værutsatte øya Yakushima ved den sørligste spissen av Japan oppdaget man på 1930-tallet en liten og tett, nesten tueformet Rhododendron med store hvit-rosa klokkeblomster og tett brunlig bladverk. Den fikk navnet Rhododendron yakushimanum. Den kom til å revolusjonere Rhododendron-sortimentet etter den 2. verdenskrig – og i særdeleshet fra 1970-tallet av – med en serie lave, tette, blomsterrike planter som passer i små moderne hager.

Noen av de første som kom, var Waterer’s sorter, treffende oppkalt etter de syv små dvergene. Vi har bare et par av dem: ‘Bashful’ (Blygen) og den rent røde ‘Dopey’ (Minsten). Etterhvert har man krysset inn alle farger som er kjent fra de høye kultivarene; ja selv gule – ‘Flava’ og ‘Percy Wiseman’ – er kjent. Men ellers går det mye i rosa. Eksepsjonelt lysende rød er ‘Lampion’, som er en krysning med R. repens, og den uovertrufne ‘Fantastica’ som bærer sitt navn med rette.

R. yakushimanum-kultivarer er lette å dyrke, og passer svært godt i vårt klima. Med årene blir de ganske høye.

Til toppen

Her har vi samlet sorter som har mange ulike opphav uten å være ordnet etter et bestemt system.

Det er ikke alltid like lett å ordne planter med så blandet opphav som Rhododendron-kultivarer. Fordi vi allerede hadde en eldre utplanting i Nydalen som måtte innpasses, ble løsningen den samme som i Sæveruds "Peer Gynt"-musikk, og like variert og fargerik som den.

Øverst viser vi det nyeste i rødt fra Hachmann, adskillig klarere rødt enn det beste fra gamle dager som finnes rett overfor på andre siden av vegen. Dette skyldes Rh. griersonianum fordi det var den som ga den endelige løsningen på rent røde blomster. Se på ‘Vulcan’ som står i midten, den er ikke lett å forbedre fargemessig.

Vi har også mer bisarre innslag: den fylte hvite ‘Queen Anne’s’, og ‘Ann Lindsay’ som har to-fargete, røde utenpå og hvite inni.

Øverst mot veien står en mer enhetlig gruppe: Rhododendron insigne-kultivarene. De representerer en helt ny utvikling som har gitt tette planter med glinsende, godt bladverk og lyserød blomsterprakt. ‘Brigitte’ er den flotteste hittil.

Til toppen

Med det røde teppe av blomster som kommer i begynnelsen av mai, er sesongen i gang for alvor i Nydalen.

Rhododendron repens er en naturens gave til dem som vil ha rent røde blomster, et mål mange rhododendron-foredlere har strebet etter. Tyskeren Dietrich Hobbie visste å utnytte dette. Han krysset på 1950-tallet frem en rekke tettvokste, hardføre og blomstervillige sorter, som de velkjente ‘Baden Baden’ og ‘Scarlet Wonder’. Stort sett er det bare disse krysningene med ‘Essex Scarlet’ som er kjent hos oss, fordi de er ypperlige hageplanter.

Men der er flere godbiter og mye større variasjon som kan utnyttes. Se på den tidligblomstrende lysere røde ‘Satin’, den sene, mørkerøde ‘Buketta’, eller den ildfulle, krypende ‘Carmen’.

En helt ny utvikling, som særlig har foregått i USA, er krysninger med Rhododendron williamsianum. Dette har gitt en helt ny type rhododendron som den amerikanske fulltreffer ‘Better Half’ og dens lyserøde kusine ‘Kimbeth’ (tvers over veien).

Til toppen

Rhododendron williamsianum og dens hybrider får bronsefarge på de nye bladene som springer ut mot slutten av blomstringen. Dette er svært dekorativt.

Rhododendron williamsianum er en av de mest elegante kinesiske artene, en tettvokst skjønnhet med blanke, særegne blad - og tidlig blomstring med svakt rosa klokker. Dessverre er den litt lunefull i dyrkning, men mange gode kultivarer er krysset fram fra den.

‘Rødhette’ er nokså utypisk sentblomstrende med røde klokker. De fleste søsknene kommer tidlig i mai med rosa blomster, og med skudd og blad som er bronsefargete som unge. Dette er spesielt velutviklet hos ‘Gartnerdirektor Glocker’. Den tette, runde vekstformen er særlig utpreget hos ‘Vater Böhlje’ som også er uvanlig hardfør, men dessverre har litt bleike blomster.

Rhododendron williamsianum-kultivarer krever å stå lysåpent for å få god utvikling med rik blomstring. De klarer seg ikke uten snøbeskyttelse i kaldere strøk. Blomsterknoppene sveller så tidlig at de lett kan skades av vårfrost. De kan imidlertid lett drives i blomst inne.

Til toppen

De gule sortene er samlet på flaten nederst i Nydalen. Fargen varierer fra klare gulfarger til dem med helt lyse og bleke blomster.

Virkelig gule Rhododendron-sorter har vært sjeldne, ganske enkelt fordi det finnes få gulblomstrete arter i naturen. Den første som ble funnet var R. campylocarpum. Den har kremgule blomster, og ga opphav til blekblomstrete typer som ‘Harvest Moon’. Siden er den forbedret av Hachmann, som har krysset fram blant andre de enestående søstrene ‘Simona’ og ‘Maharani’.

Riktig gule sorter fikk man først på 1940- tallet etter at R. wardii ble oppdaget. Denne arten har vært flittig brukt i foredlingsarbeidet, og har gitt alt fra kraftige, storblomstrete typer som ‘Crest’ til lave, kraftig gule former som ‘Goldkrone‘. Stadig nye sorter markedsføres, særlig mange spennende fra USA som vi prøver ut på Milde.

De fleste Rhododendron wardii-hybridene blomstrer tidlig, fra midten av mai. De passer godt for vestnorske forhold, fordi de er spesielt fuktighetskrevende.

Til toppen

I dette området prøver vi ut nyheter. og her finner mange ulike sorter etter hvilke planter de er blitt laget fra.

Her finner man overraskelser, uvanlige sorter, og gjerne noen som enda ikke er navngitt. Det er rett og slett et prøvefelt. Men vi har kvidd oss for å flytte de som klarer seg fint, så noen etter hvert navngitte og bedre kjente sorter er blitt værende. Ett godt synlig eksempel er den gulblomstrende ‘Golden Star,’ som har vist seg å være den sikreste av de nye gule sortene fra USA. Også den storblomstrete ‘Golden Coach’ har overrasket positivt.

Den fremdeles udøpte skotske R. macabeanum × wardii virker mindre lovende. Hachmanns ‘Herbstfreude’ har flott blomstring fra slutten av mai til ut i juni, om enn ikke slik navnet kunne tyde på, om høsten. ‘Osterschnee’ og ‘Gulliver’, to av hans mindre kjente sorter, er begge blomstervillige og kommer tidlig. Sistnevnte er overraskende nok en krysning med R. adenogynum, en art med rykte for å gi avkom som blomstrer dårlig. Den utmerker dessuten med nydelig, håret bladverk og tett vekst.

Til toppen

Denne gruppen består av store planter som krever god plass.

Drømmen om å skape kjempestore blomster ble først oppfylt da arter av Rhododendron decorum-gruppen ble kjent, i særdeleshet R. griffithianum. De har ikke bare gitt blomstene størrelse, men dessuten substans så de holder lenger, og i noen tilfeller har de også duft. Bladverket er kraftig og flott. Svakheten er en tendens til at de danner treform, med nakne stammer - som hos den gamle klassikeren ‘Pink Pearl’. Dette siste er blitt betraktelig forbedret i de amerikanske ‘Scintillation’, ‘Lem’s Monarch’ og ‘Trude Webster’, kanskje den mest storblomstrete av alle. Direkte lavvokst er den tsjekkiske ‘Dagmar’, som dessuten dufter.

Også i denne gruppen har det vært et mål å få til rent rødblomstrete sorter. Den gamle edle ‘Jean Marie Montague’ var suveren i så måte, men den er nå blitt forbedret i ‘Grace Seabrook’, ‘Taurus’ og ‘Lem’s Stormcloud’. Mørkere rød enn sistnevnte kan man vel knapt få en rhododendron! Men den beste er nok den tidligblomstrende ‘Taurus’.

Til toppen

Noen rhododendron kan med tiden ble høge trær. De krever et beskyttet voksested for å trives.

Dette er en fortsettelse av ‘Kjempene’. Her ønsker vi spesielt å vise sorter med andre formødre enn R. decorum, fremfor alt Hans Hachmanns med R. calophytum, en art som ellers er lite brukt; eksempelvis ‘Caramba’. Dessuten viser vi hans mesterverk ‘Frühlingsbeginn’ med den beslektede, lite brukte R. sutchuenense som mor. Vi har også en av de få krysningene med R. niveum, den sjeldne amerikanske ‘Whidbey Island’.

Her finnes også flere av de beste og mest følsomme med mødre i R. decorum-gruppen, hvorav ‘Pink Pearl’ og ‘Loderi’ hører til de mest berømte. Vi viser både disse og noen flotte hybrider der disse finnes i stamtreet. ‘Halfdan Lem’ er den beste rødblomstrete krysningen sogningen Lem gjorde i sin planteskole i Seattle, USA. Planten ble oppkalt til minne om ham – den viktigste norske rhododendronforedleren gjennom tidene.

Til toppen

Det er mye som skiller bladfellende og eviggrønne rhododendron så det er ikke så rart at det er vanskelig å få til krysninger mellom dem.

Å krysse bladfellende (azalea) og eviggrønne Rhododendron har alltid vært en spennende utfordring, slik det gjerne er med alt som er vanskelig å få til. Dessverre står ikke resultatet helt i stil med anstrengelsene. Svært mange av plantene som er fremkommet, har vært kortlivete og vanskelige å dyrke. De kan liksom ikke bestemme seg for om de skal beholde eller kaste bladene om høsten. Selv de som har overlevd ser nokså sørgelige ut og mangler livskraft, men blomstene er vakre og uvanlige, flottest er ‘Glory of Littleworth’, som dessverre ikke er så enkel i dyrking.

Før man hadde Rhododendron wardii var gule azalea de eneste som kunne gi gule blomster til kultivarene, og dette er en av grunnene til at de ble krysset med f.eks. Rhododendron ponticum. Vi har hatt store problem med å skaffe slike Azaleodendrons, og har foreløpig bare et par sorter. De er ikke gode hageplanter, men de er botanisk interessante.

Til toppen

Mollis-asalea står langsmed vegen og kjennes på de store blomstene og den sterke duften.

Disse bladfellende Rhododendron-sortene er hovedsakelig fremkommet gjennom krysninger av de to storblomstrete artene R. japonicum og R. molle. Det var belgieren Louis van Houtte som laget de første allerede på 1870-tallet. Senere har særlig det hollandske firmaet Koster utviklet nye og bedre sorter.

Fargeutvalget er noe begrenset, fra gult (sjelden), via flammende oransje – f.eks. ‘Polly Claessens’ of ‘Christopher Wren’ – til glødende rødt som ‘Kosters Brilliant Red’. Noe helt annet da med ‘Appleblossom’, som virkelig blir epleblomst-rosa.

Dette er hardføre planter som trives best i full sol. De kan virke noe stive og bastante, og deres plass er derfor i stor grad overtatt av de mer elegante Knap Hill- typene (se feltet ovenfor).

Til toppen

Det var i Japan foredlingen av rhododendron startet for flere hundre år siden. Plantene ble gjerne klippet og brukt i tempelhager.

Disse kjenner vi best som potteplanter, som stueazalea. Botanisk tilhører de obtusum-gruppen, men kalles av og til noe misvisende for eviggrønne azalea. For det første beholder de ikke alltid bladene om vinteren; for det andre er de ikke særlig nært beslektet med hageazalea. De har spilt en betydelig rolle i japansk, og senere øst-asiatisk, hagekultur – derav navnet.

Der finnes mange typer som er gitt forskjellige navn. De klassiske Kurume-azaleaene stammer fra den sydligste øya i Japan, Kyushu, og er lite hardføre hos oss. En av de bedre er ‘Hinomayo ‘. Av de berømte hundre utvalgt av Wilson, er ‘Geisha Orange’ best.

Hardføre sorter er særlig frembrakt i USA, eksempelvis de storblomstrete Gable-hybridene der Rhododendron poukhanense har vært brukt. I Tyskland har den likeledes svært hardføre, men småblomstrete, R. kiusianum bidradd til de blomsterrike Diamant-azaleaene. Den inngår også i den hvite, skotske ‘Panda’ fra Peter Cox.

Japanske azalea er mindre brukt i hagene på våre kanter; de er varmekrevende og vil stå i full sol. De liker god drenering og er ikke utpreget torvjordsplanter.

Til toppen

Knap Hill-asalea er gode hardføre blomsterrike planter som gir hagen farge både under blomstringen i juni og seinere når bladene får høstfarger.

De fleste såkalte hageasaleaene som selges i dag, tilhører denne gruppen. Den er oppkalt etter planteskolen i England der to generasjoner Waterer på slutten av 1800-tallet frembrakte denne nyheten. De krysset småblomstrete Ghent-asalea med de storblomstrete Mollis-typene. På denne måten fikk de frem et større register både i farge og form hos blomstene, og de klarte å kombinere de beste egenskaper fra begge gruppene.

Knap Hill-asaleaene blir stadig forbedret og fornyet, og det er lett å se hvor lite enhetlig deres opprinnelse er. Den gammelrosa ‘Homebush’ er svært lik Ghent-asalea, mens den nye amerikanske storblomstrete ‘Mount St. Helens’ nesten ser ut som en Mollis-asalea.

Der er flere "linjer" i utviklingen, og noen av disse gis særskilte navn, såsom Exbury-asalea. Disse er alle utviklet fra Knap Hill-sorten ‘George Reynolds’, og en av de første som ble navngitt var den glødende ‘Hotspur Red’. Også i Tyskland pågår foredlingsarbeid, og en av de beste moderne gule sortene, ‘Goldpracht’, stammer derfra.

Til toppen

De eldste hageasaleaene oppstod ved krysninger av bladfellende arter fra den amerikanske østkysten.

Dette er de eldste, klassiske sortene blant bladfellende Rhododendron. Pioneren i foredlingsarbeidet var en belgisk baker, P. Mortier fra Ghent. Så tidlig som på 1820-tallet brukte han den europeiske Rhododendron luteum som utgangspunkt, og krysset den med 2-3 av de amerikanske artene. Resultatet ble en helt ny type: hageasalea – oppkalt etter byen Ghent der de oppsto. Av de opprinnelige sortene har vi ‘Coccinea Speciosa’, den første «flammeasaleaen».

Hos noen er støvbærerne omdannet til kronblad, og dette har gitt fylte blomster. Slike kalles gjerne Rustica-azalea. Mest kjent er den gamle ‘Narcissiflorum’. Helt spesiell er også den storblomstrete ‘Nancy Waterer’, en engelsk sort fra 1880. Den var nok det første forsøket på å få frem mer storblomstrete hageasaleaer – dette som til slutt ble de velkjente Knap Hill-sortene (se feltet ovenfor).

Ghent-asaleaene er til tross for sine små blomster, verdifulle hageplanter, og de kan drives i blomst inne om våren. De er lite kravfulle, riktblomstrende og får ofte sprakende høstfarger.

Til toppen

Amerikanske asalea har sterkt duft med blomster til godt ut i juni, og de bidrar dermed til å forlenge blomstringstiden i hagen.

I USA finnes det 15 bladfellende rhododendronarter av azalea-typen. Bare en er fra vestkysten: Rhododendron occidentale. Det er til gjengjeld den mest storblomstrete av alle de amerikanske artene, og dertil velduftende. Den er også spesielt verdifull siden den blomstrer seint. Krysninger med Mollis-azalea har utvidet blomstringssesongen for hage-azalea betydelig. Den mest kjente er den gamle sorten ‘Irene Koster‘, men der er fornyet interesse for slike krysninger i USA, og nyheter lanseres stadig.

Også flere av de andre amerikanske artene har vært brukt i foredlingsarbeidet, f.eks. i   Ghent-azaleaene (tvers over veien). En helt spesiell type er utviklet fra den sterkt duftende, små- og sentblomstrende Rhododendron viscosum. Den har en egenartet, elegant effekt, som lett ødelegges om den plasseres sammen med de mer storblomstrete typene. De fleste sortene går i pastell, såsom ‘Soir de Paris’.

Til toppen

Vintergrønne planter med voksaktige blomster er lite hardføre, men de har likevel klart seg bra i samlingen vår.

I det østligste Himalaya finnes en liten gruppe Rhododendron med helt spesielle, smale klokkeformete blomster, som varierer fra gult til purpurrødt. Det er R. cinnabarinum-gruppen. Blomstene er utvilsomt tilpasset bestøvning med fugler, det viser både fargen, formen og den stive, voksaktige konsistensen.

Det er fremkommet relativt få kultivarer basert på disse artene, men de som finnes er spesielle og elegante. Dessverre er de fleste lite hardføre hos oss, og må ha en lun krok. Flere er dessuten svake for meldogg. Den sikreste er ‘Biskra’.

Til toppen

Rhododendron med skjell på undersiden av bladene er som regel små busker, men her i Triflora-gruppen kan plantene bli relativt store.

I denne gruppen sitter blomstene sammen tre og tre – derav navnet: Triflora-gruppen. De sitter ikke i store blomsterstander, men oversår buskene så bladverket nesten skjules helt. Merkelig nok er de aldri blitt særlig populære i våre hager, og de er lite brukt i foredlingsarbeidet.

De er buskformete slektninger av de små lave, alpine artene som finnes i 24. Den blå bakken, og er ofte blitt krysset med disse for å få til lavere og tettere planter, f.eks. ‘Russautinii’ (= R. russatum × augustinii).

Helt overdådig er ‘Contina’, som har sterkt fargemettete rødfiolette blomster. Og så må vi ikke glemme Arboretets egen produksjon ‘Madam Felle’, som ble døpt av daværende ordfører Henrik Lisæth – i øl naturligvis – ved innvielsen av Rhododendrariet i Bergen sentrum. Den er en såkalt ‘Hummelhybrid’ av Rhododendron concinnum, en som er blitt til ved en humles tilfeldige flukt.

Til toppen

Alperosene er små planter som passer i steinbedet, og de vil ha rikelig med sol.

Den første Rhododendron som ble beskrevet, var en liten, tett busk fra Alpene. Derfor kalles rhododendron ofte alperoser på norsk. De ekte alperosene er imidlertid nokså ulike "vanlige" rhododendron. De er lave fjellplanter med skjellete blad og små rosarøde blomster.

De tre artene i denne gruppen, R. ferrugineum, R. hirsutum, og R. myrtifolium, har ikke vært særlig mye brukt i foredlingsarbeidet, og de sortene som finnes i handelen er relativt lite plantet i hager.

Vi har også her plassert de få kjente sortene i den nærbeslektete Pogonanthum-gruppen. Særlig interessant er ‘Arctic Tern’, som er en krysning med finnmarkspors (Rhododendron tomentosum), som tidligere ble regnet til slekten Ledum. Nyere undersøkelser har vist at finnmarkspors hører naturlig inn som en grein på utviklingstreet til  Rhododendron-slekten, og er ikke en egen linje i lyngfamilien ved siden av denne.

Over veien fortsetter vi med sorter av andre arter med skjell på bladene (lepidote). Særlig har Rhododendron saluenense-gruppen gitt endel fine lavvokste og storblomstrete planter, såsom ‘Lavendula’.

Til toppen

Dette er små kultivarer med gule blomster. De danner en fin kontrast til de blå på andre siden av vegen.

Gult er ikke en vanlig blomsterfarge hos Rhododendron i naturen, heller ikke blant lave, eviggrønne arter. Dette har inntil nylig avspeilet seg i de få kultivarene som fantes i handelen. Det var i grunnen kun én: den svært spesielle ‘Yellow Hammer’, som dessuten er lite hardfør hos oss.

Heldigvis begynte to foredlere å interessere seg for lave gule sorter: Peter Cox i Skottland og Warren Berg i USA. Berg har for det meste brukt den japanske Rhododendron keiskei som utgangspunkt.

Dette har gitt mange fine, blekgule sorter, som ‘Patty Bee’. Ved å krysse inn arter med rosa farge, har han også fått frem sorter med effektfulle skiftninger i gult og rosa: ‘Ginny Gee’ og ‘Too Bee’.

Cox har brukt et større register av foreldrearter, bl.a. den storblomstrete R. ludlowii, en art som er svært vanskelig å dyrke. Det er nesten et under at han har fått til så mange fremragende hageplanter med så upålitelige foreldre. ‘Curlew’ er nok den flotteste av alle de lave gule.

Til toppen

Kortvokste rhododendron med blå blomster er fjellplanter og asiatiske slektninger av den norske lapprosen.

En av de få viltvoksende Rhododendron i Norge er R. lapponicum. Den har gitt navn til en stor gruppe alpine arter, som særlig finnes i Himalaya. De er tette, småbladete og tuedannende arter med blomsterfarger for det meste i det fiolette.

Utvalg av slike ble relativt tidlig populære, særlig som steinbedsplanter. En av de eldste og fremdeles populære, er ‘Blue Tit’ fra 1930-tallet. En annen klassiker er ‘Blue Diamond’. Begge inneholder R. augustinii, en art av Triflorum-gruppen (se 21 Treenigheten) med vakre, blekblå blomster, men dårlig bladverk som lett ser sykelig ut. I foredlingsarbeidet har det vært lagt vekt på å bli kvitt dette, og samtidig få til hardføre planter med blomster som ikke blekes i solskinn.

Særlig fra Tyskland og USA er det kommet mange gode nye sorter. Blant de mest hardføre kan nevnes: ‘Gristede’, ‘Mother Greer’ og ‘Ramapo’.

Blomsterfargen varierer også fra svært mørkt blåfiolett som hos ‘Azurika’ og ‘Night Sky’ til lyst himmelblå hos ‘Blaumeise’, ‘Blaubart’ og ‘Frost Hexe’.

Til toppen

Dette er rhododendron som kan blomstre midt på vinteren, forutsatt mildt vær over en lengre periode.

Fra Øst-Asia kommer to uvanlig hardføre arter:

Rhododendron dauricum og R. mucronulatum. De er utgangspunkt for en rekke tidligblomstrende sorter som tåler det utroligste av kulde og trekk. Klimaet i Bergen er faktisk for mildt, slik at de ikke alltid får så god utvikling. Plantene har en kortvarig vinterhvile, og dessuten så små krav til veksttemperatur at de gjerne blomstrer i milde perioder midtvinters på våre kanter. I påfølgende frostperioder skal det ikke  mange kuldegrader til for å gi dem en knekk. Den mest brukte fra denne gruppen er den velkjente ‘Praecox’, som oppsto så tidlig som i 1860.

Særlig fra USA der man har arbeidet med å få frem sorter som kan tåle det tøffe klimaet i nordøst ved de store sjøene, er det kommet mange bedre sorter, f.eks. ‘Anna Baldsiefen’. Ved å bruke en annen hardfør art: R. minus, har man også fått frem helt nye typer (se 23 Det kalde hjørnet). ‘February Dawn’ er den tidligste av alle. Disse egner seg også for driving inne om vinteren.

Til toppen

Rhododendron flest trives best i et mildt vinterklima, men noen er hardføre og kan tåle svært lave temperaturer.

I forsøk på å få fram sorter som kunne brukes i de kaldeste strøkene i USA, ble Rhododendron dauricum krysset med R. minus. Dette ga opphav til noen av de mest hardføre rhododendron vi overhodet kjenner. Til og med blomstene tåler litt frost, og plantene klarer seg helt nord i Alaska.

Avkom fra denne krysningen ble introdusert under det merkelige navnet ‘P.J.M.’. Dette er initialene til foredleren P. J. Mezitt, og fra hans planteskole ble det sendt ut planter som ikke var helt like hverandre. Senere er det blitt tatt et utvalg blant dem, og flere er navngitt separat, f.eks. ‘Elite’ – en særlig storblomstret variant.

 Det er også gjort liknende krysninger med ulike typer av foreldreartene, og nå finnes det en hel rad sorter som varierer i blomsterfarge fra   hvitt via rosa til fiolett. De liker alle å stå lysåpent og tåler både kulde, trekk og tørke.

Til toppen

Noen rhododendron er lite hardføre og plassert i en egen samling - Skattekammeret. Furuskogen bidrar til et lunt og relativt solrikt lokalklima.

Her har vi gjemt noen av de minst hardføre sortene, de som trenger særlig gode vekstforhold. Stjernen blant disse juvelene er ‘Lem’s Cameo’ som trenger mye næring for å blomstre rikelig.

Her er også flere lave sorter der de lite hardføre R. ciliatum og R. edgeworthii er brukt med hell til å skape lave, dekorative sorter som dessverre er følsomme i vårt klima. Dette er sorter som krever spesielt milde og godt beskyttete voksesteder. Den eneste som ser ut til å kunne anvendes mer allment, er den tidligblomstrende, hvite ‘Sanderling’, som også finnes på ’25 Det trekkfulle hjørnet’.

Til toppen