Erstatningsrett

Emnet tar sikte på å gi studentene en grunnleggende og god forståelse for de sentrale vilkårene for erstatning utenfor kontraktsforhold. De fleste vilkårene er utformet i rettspraksis, og bygger derfor på ulovfestet rett. Skadeerstatningsloven av 13. juni 1969 inneholder blant annet enkelte bestemmelser om utmåling og reduksjon av erstatningskravet. Tyngdepunktet i emnet er grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag. Emnet handler først og fremst om hvordan man løser erstatningsrettslige spørsmål i det praktiske rettsliv. Kjerneområdet for emnet vil være personskade.

Reglene om erstatning tar sitt utgangspunkt i at skaden blir hvor den rammer, med mindre det finnes et rettslig grunnlag for at andre skal erstatte skaden. Ansvarsgrunnlagene gir retningslinjer for når den påståtte skadevolderen skal bære et tap istedenfor den skadelidte. I emnet behandles også de to øvrige vilkårene for erstatning; årsakssammenheng og erstatningsmessig relevant skade.

Grunnvilkåret om årsakssammenheng innebærer et krav om at det må foreligge en faktisk årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forhold og skaden. Den påståtte skadevolderen blir bare ansvarlig hvis den konkrete årsaksfaktoren er så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den. Ansvaret kan imidlertid falle bort om en skadefølge anses for upåregnelig og/eller fjern og avledet.

Vilkåret om at skaden må knytte seg til en interesse på skadelidtes hånd som er erstatningsrettslig vernet kommer sjelden på spissen ved personskade. Temaet har likevel de siste årene har fått mer oppmerksomhet generelt i erstatningsretten. Hvor skaden har ført til et økonomisk tap er vilkåret som hovedregel oppfylt, og loven hjemler erstatning for ikke-økonomisk tap i personskadesaker ved tapt livsutfoldelse og i form av oppreisning for tort og svie i alvorlige saker. Emnet omhandler også regler som kan føre til reduksjon av erstatningssummen. Hvis skadelidte har medvirket til skaden, vil erstatningsbeløpet kunne avkortes med hjemmel i en lovfestet regel om skadelidtes medvirkning i skadeerstatningsloven § 5-1. Videre kan beløpet reduseres i særlige tilfeller med hjemmel i lempningsregelen i skadeerstatningsloven § 5-2 av hensyn til skadevolderen. Emnet tar sikte på å gi en oversikt over de sentrale prinsipper for utmåling av personskade.

Erstatningsretten er som mange andre fag utsatt for internasjonal og overnasjonal påvirkning. Det vil bli gitt en kort, generell oversikt over EMK-rettens betydning for erstatningsretten, og særlig i relasjon til ikke-økonomisk skade..

Det er et mål at studentene skal løse praktiske oppgaver ved aktiv bruk av lovtekst, forarbeider og spesielt sentrale høyesterettsdommer. Høyesterettsdommene er et viktig og nødvendig tilbygg til litteraturen på kurset. Dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen vil også trekkes inn i undervisningen der de er særlig relevante.

Studentene vil under kurset kunne bygge på den innsikt de har oppnådd om bruk av rettspraksis i JUS212 Avtalerett. Det studentene lærer om EMK i JUS213 vil de kunne bygge på i senere studier av JUS221 Rettsstaten. Grunnleggende kunnskaper om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, og særlig skyldansvaret i erstatningsretten, er dessuten verdifulle utgangspunkter for senere studier av JUS345 Strafferett. Reglene om årsakssammenheng, prinsippene for utmåling og lemping utgjør også en bakgrunnsrett for studiet av JUS231 Obligasjonsrett på 3. studieår.

Kunnskaper

Studenten

• har kunnskaper om grunnleggende regler og sammenhenger i erstatningsretten
• kan gjøre rede for viktige erstatningsrettslige begreper
• har forståelse og detaljerte kunnskaper innenfor emnene erstatningsrettslig relevant skade, ansvarsgrunnlag, adekvansreglene, betydningen av skadelidtes forhold (herunder skadelidtes medvirkning) og lempning.
• har praktisk anvendbar forståelse for og kunnskaper om øvrige emner innenfor lærestoffet; kravene til faktisk årsakssammenheng, utmåling, pasientskadeerstatning, erstatning for brudd på menneskerettigheter, forholdet mellom erstatning og trygde- og forsikringsdekning.
• -har kunnskaper om hvordan personskadekrav løses i praksis.

Ferdigheter

Studenten

• kan finne frem til, identifisere, systematisere og formulere erstatningsrettslige argumenter så vel muntlig som skriftlig.
• kan resonnere seg frem til et selvstendig faglig forsvarlig standpunkt gjennom aktiv bruk av rettskilder, og særlig drøfte og avveie ulike høyesterettsdommers prejudikatsvirkninger og generelle overføringsverdi til nye saksforhold.
• kan arbeide i gruppe med andre og ta del i en akademisk diskusjon av praktiske erstatningsrettslige problemstillinger med teoretiske implikasjoner, herunder kommentere og evaluere andre studenters juridiske analyser og selv motta og gjøre bruk av slike kommentarer.
• strukturere og komponere innholdet i et partsinnlegg i en erstatningssak og fremføre dette i en prosedyre knyttet til alminnelige erstatningsrettslige regler eller pasientskadeerstatning.
• kan drøfte erstatningsrettslige spørsmål i et rettspolitisk perspektiv.
• kunne formulere synspunkter på hvordan norsk erstatningsrett kan brukes for å sikre at Norge overholder kravene etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen..

Generell kompetanse

Studenten

• kan drøfte juridiske spørsmål som i høy grad må avgjøres på bakgrunn av rettspraksis og ulovfestede regler, og ha en metodisk forståelse for særlige argumentasjonsmåter som disse rettskildene forutsetter.
• kan drøfte og argumentere på en måte som fremhever og tar stilling til internasjonale rettskilders betydning for rettsområdet.
• har en oversikt over og forståelse for varianter av rettslig samspill mellom generelle lovfestede og ulovfestede regler og spesialregler.
• har oversikt over forholdet mellom de formelle reglene og hvordan et rettsfelt virker i praksis.