Om temaet
I et fremtidig varmere klima kan vi forvente at geofarer knyttet til atmosfæriske og hydrologiske prosesser blir mer intense, med sterkere vind, mer ekstrem nedbør i vinterhalvåret, og mer intense tørkeperioder på sommeren. Gruppen i Natur- og miljøgeografi både moderne atmosfæriske og hydrologiske prosesser og hyppigheten av geofarer i fortiden, for å få en bedre forståelse av hvordan disse prosessene henger sammen med både naturlige og menneskeskapte klimaendringer. Noen av de mest skadelige naturkatastrofene i Norgeshistorien har vært knyttet til store fjellskred med påfølgende flodbølger i fjorder og innsjøer, og slike sjeldne ekstremhendelser kan være vanskelige å forutsi uten kunnskap om berggrunn og landskapsendringer over lange tidsskalaer. Det samme gjelder kvikkleireskred, der utløsningsmekanismene ikke kan forstås uten å se på hele historien fram til skredet, fra leiren ble avsatt på slutten av siste istid, til moderne menneskelig aktivitet. I naturgeografien søker man å forstå disse sammenhengene ved å kombinere kunnskap om geologi og de ytre prosessene som former jordoverflaten over ulike tidsskalaer.
Sedimenter og tilhørende landformer avsatt og formet av vind og spor etter vinderosjon (deflasjon) er svært nyttige for å rekonstruere variasjoner i styrken og retningen på fremherskende vindretning og på enkelte ekstreme stormer. Gruppen i Natur- og miljøgeografi arbeider med både flyvesand og tilhørende dynesystemer, samt opphavet (proveniensen) til finkornete vindavsatte sedimenter dominert av silt (løss) for å rekonstruere hvordan styrken og retningen på fremherskende vinder har variert fra slutten av siste istid og frem til i dag.
