Plantesuksesjon og landskapsendringer
Da den siste innlandsisen trakk seg tilbake på slutten av siste istid startet en storskala primærsuksesjon i det åpne norske landskapet. Et lignende landskap med tilhørende vegetasjonsendringer i mindre skala kan studeres der breer har trukket seg tilbake fra det globale framstøtet under «Den lille istid» ca. AD 1300-1950.
Om temaet
I mange av dalførene rundt store norske platåbreer som Folgefonna, Hardangerjøkulen, Jostedalsbreen og Svartisen er det tydelige endemorener som er historisk datert. Dette gjør at vi kan studere landskaps- og vegetasjonsendringer som i et laboratorium hvor nye områder blir blottlagt når breen trekker seg tilbake, og der økende avstand til breen representerer et mål på hvor lenge det har vært isfritt (tid og rom sammenfaller).
I Natur- og miljøgeografi er det er en lang tradisjon å forske på «Den Lille Istid» og primær-suksesjonen ettersom breene har trukket seg tilbake. Disse områdene er fattig på nitrogen, men rik på kalk og magnesium, og floraen kan derfor bli særegen. Her kan man analysere spesielle arter som sjeldne alpine urter, og trær som or, bjørk og furu, og kartlegge kolonialiseringsprosessen i breforlandet. Enkelte arter som fikserer nitrogen fra luften er også vanlig, og kan ha en gunstig effekt på suksesjonsforløpet. Dette gir mulighet for å analysere hvordan noen arter forbedrer grunnen («fasiliterer») for andre arter.
