Tidens gang

I utstillingen Tidens gang kan du blant annet se:

• En fungerende paternosterheis i evig bevegelse: oppfunnet på 1840-tallet
• Bergarter som ble dannet for en milliard år siden
• Perspektiver på tid fra fysikk og filosofi: fra Einstein til Bergson

Innimellom stirrer tiden oss i hvitøyet og minner oss om dybden i sin eksistens. Det kan være når vi ser et barndomsbilde av oss selv, tar farvel med noen som har gått ut av tiden, eller oppdager en bergart som ble dannet for en milliard år siden. Men hva er egentlig tid?

Dette kan du gruble over i selskap med vår fabelaktige paternosterheis, der transporten går både opp og ned samtidig i en kontinuerlig og endeløs bevegelse. Heistypen ble oppfunnet i England på 1840-tallet, og har fått navn etter katolske bønnekjeder der perlene er kjedet sammen i ring.

Menneskets forhold til tid er uløselig knyttet til naturen, til morgengry og aftensol og til årstidenes gang. Vi opplevde dagene som kortere om vinteren, fordi dagslyset kom seint og gikk tidlig. Gikk tiden da også saktere?

Hva gjør det med oss at vi i økende grad har erstattet naturens tid med klokketid? I dag snakker vi om at vi lever i menneskets geologiske epoke, antropocen. Vi påvirker naturen på måter som er både svært synlige og knapt mulige å overskue. Påvirker vi også naturens tid?

Tid er både de små enheters domene og de langstrakte, nærmest evigvarende prosessenes rike. Fysikeren John Wheeler forklarte tiden som naturens strategi for å hindre at alt skjer på en gang. Hans venn Albert Einstein viste at tidens gang varierer fra objekt til objekt, avhengig av hvor raskt de beveger seg.

I filosofisk forstand er tiden subjektiv og oppleves forskjellig fra menneske til menneske. Filosofen Henri Bergson skilte mellom naturvitenskapens tid, oppdelt i matematiske enheter, og den tiden vi umiddelbart opplever – en udelelig, flytende prosess han kalte «reell tid».