Antikkens virkningshistorie

Forskningsgruppen vil undersøke politiske, sosiale og religiøse aspekter ved den «antikke arven».

Faksimilie fra en avis. — Foto: Uten opphavsrett/Public domain

Tilhørighet

Om forskergruppen

Antikken, eller forestillingene om den antikke gresk-romerske verden, har spilt en viktig rolle i Europa og Skandinavias historie, fra middelalderen til i dag.

Forskergruppen vil undersøke politiske, sosiale og religiøse aspekter ved den «antikke arven». Formålet er å forstå bedre de mange måtene antikken har blitt brukt opp gjennom historien. Slik kan vi også bedre forstå hvordan begrepet antikken brukes i dag.

Vi finner referanser til perioden i forfatningsdebatter, den offentlige diskurs og politiske eksperimenter med «direkte demokrati». Antikken er også blitt en del av legitimeringsgrunnlaget for ytre høyre/ høyre-ekstreme og misogyni, både i sosiale media og på «the dark web». Dette har klare forløpere i antikk-mytens posisjon i det nazistiske Tyskland.

Ideen om antikken har altså blitt brukt både for konstruktive og destruktive formål, ganske uavhengig av hva faghistorikerne har ment om antikkens realhistorie.

Planlagte møter og seminar 2025

kommer

Prosjekter

Forskergruppens prosjekt

Forskergruppen er sammensatt av forskere fra Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved UiB og andre universiteter i innland og utland, som samarbeider om et konkret prosjekt, å utgi en antologi om bruken av antikkens historie i norsk, europeisk og amerikansk samfunnsdebatt, gjennom middelalder, tidlig og moderne tid.

Følgende tema er planlagt å inngå i antologien:

Hva er antikkens virkningshistorie? (Amadou)
Vestalinner fra Ibsen til Instagram (Undheim)
Antikkresepsjon i den norske periodiske litteraturen 1650-1800 (Melve)
De italienske byrepublikkene og den antikke romerske republikk (Bagge)
Alexander Den Store i Nord-Europa og Skandinavia (Visscher)
Julius Cæsar etter antikken (Ravnå)
Antikkens politiske systemer i liberal tenkning (Mæhle)
Antikken i nasjonal og autoritær tenkning i Tyskland (Sommer)
Sparta i norsk skole på 1800-tallet (Hatlebakk)
Voldtekstkultur i antikken og den moderne verden (Koutsepetrou-Møller)
Antikkmyten og det moderne (Robinson)
Norsk bibeloversetting og offentlig debatt (Økland)
Antikken, fascisme og nyfascisme (Wolff)
Kan vi lære av det atenske demokratiet? Historiske og moderne perspektiver (Ober)
Antikken i den norske skolen (Os)
Antiquity in Norwegian political caricature 1920–1930 (Seland)

Publikasjoner

Mæhle, I.B. 2024. Antikkens bystater. Oslo: Dreyer.

Gjennom størstedelen av Europas, og etterhvert Amerikas, historie har vi vært i dialog med antikkens kultur. På politikkens område har dette ofte vært en diskusjon av hvilken nytte vi kan ha av de politiske systemene i Athen, Sparta og Roma i utformingen av våre egne systemer.

Begrepet «politikk» kommer fra det greske ordet for bystat, polis. I en periode på 1250 år (ca. 750 fvt–500 evt) var Middelhavet og Svartehavet omkranset av selvstyrte byer, med et relativt lite jordbruksoppland. Bystaten Athen var eksepsjonelt stor, med opptil 30.000 borgere, mens de fleste hadde noen få tusen. Roma vokste seg tidlig ut fra bystatsrammene, med mange hundre tusen borgere, men beholdt likevel de politiske institusjonene til en bystat, helt frem til innføringen av keiserdømme.

Også der bystatene senere ble underlagt større systemer, som de hellenistiske monarkiene og det romerske imperiet, beholdt de fleste sine egne politiske institusjoner og utøvde et omfattende lokalt selvstyre, mot å betale skatt til sentralmakten og gi avkall på utenrikspolitisk selvstendighet.

Politisk teori og den overfloden av forskjellige konstitusjoner som har dannet basis for europeisk tenking helt frem til våre dager, oppsto i det politiske laboratoriet rundt Middelhavet. Her ble det gjennom flere hundre år gjennomført både fredelige og voldelige eksperimenter med varianter av enevelde (monarki, tyranni, diktatur, keiserdømme), fåmannsvelde (aristokrati, oligarki), folkestyre (demokrati) og republikk.

Antikkens Bystater er et sammenlignende studium av disse styreformene, samfunnet og konfliktene som skapte dem, særlig de tre mest kjente bystatene: Athen, Sparta og Roma.