Kunnskap, politikk og organisering (KPO)

Kunnskap og kunnskapsproduksjon har blitt stadig viktigere som grunnlag for politikkutforming, forvaltning og generelt i samfunnet. Dette er en global tendens, men gjør seg særlig gjeldende i moderne velstående samfunn med en godt utbygd offentlig sektor. Kunnskapens betydning ses tydelig i tre sammenhenger: politikk, kunnskapsinstitusjoner, og demokrati. 

Kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling

Det er et omforent ideal at politikk skal baseres på kunnskap. Ny kunnskap blir etterspurt for å løse politiske problemer og for å legitimere beslutninger. I de siste årene har det kommet til et stort antall institusjoner og organisasjoner som har som oppgave å utvikle, bruke og spre forskningsbasert kunnskap. Nye nettverk, organiserte aktører og interessegrupper, sosiale bevegelser, institusjoner og eksperter bidrar med kunnskap. Organisasjoner utenfor de offentlige utdannings- og forskningsinstitusjonene har vokst frem og utviklet seg i grenseflatene mellom statsadministrasjonen, den akademiske sektoren og samfunnet, og slik skapt nye vilkår for informasjonstilgang og politisk rådgivning. Relasjonene mellom kunnskap, politikk og organisasjon er gjenstand for politiseringsprosesser. Da vil partipolitiske interesser søke å definere og forstå saker som politiske. Samtidig pågår depolitiseringsprosesser. Det innebærer økt byråkratisering, profesjonalisering og korporativisering. Rommet for politikk reduseres, mens rommet for skjønnsutøvelse for byråkrater, eksperter og interessegrupper utvides. Videre har statlig modernisering bidratt til å omforme det organisatoriske grunnlaget for politikkutforming og utvidet spekteret av faglige råd som er tilgjengelige. Samspillet mellom politisering, depolitisering og organisering vil variere mellom politikkfelt, mellom ulike politisk-administrative systemer, mellom land og i ulike transnasjonale sammenhenger og på ulike nivåer. 

Kunnskapsinstitusjoner

Formelle kunnskapsinstitusjoner - barnehager, skoler, høyskoler, universiteter og forskningsinstitusjoner - har ekspandert på en måte som var ufattelig etter annen verdenskrig. Gjennom denne prosessen har det moderne samfunnet blitt gjennomgripende transformert. Kunnskapsinstitusjonene er viktige karakteristika ved moderne demokratiske samfunn, men de utgjør også strategiske verktøy og produksjonsfaktorer for utvikling av konkurransekraft og opprettholdelse av avanserte kunnskapsbaserte økonomier og velferdsstater. Skiftet i retning av å se på samfunn og samfunnsutviklingen som kunnskapsbaset vil føre til at flere aktører får økt interesse av å påvirke institusjonene. Det gjelder hvordan de er organisert og styres, hvilke ressurser de har, og hvilke prioriteringer de gjør. 

Kunnskap og demokrati

Fri forskning og kunnskapsutvikling og åpne offentlige diskusjoner om vitenskapelig kunnskap er uløselig knyttet til demokrati som styringsform. Det er også knyttet til effektiv politikkutforming innenfor mange ulike felt: klimaendringer, migrasjon, bærekrafting økonomisk vekst, ren energi, samt aldring og helse. Samtidig er forskningsbasert kunnskap og dens troverdighet utfordret. Nye merkelapper som "fake news" og "alternative truth" peker mot strategisk og opportunistisk bruk av kunnskap, inkludert (mis)bruk av kunnskap og påstander (vitenskapelig eller ikke) som fremmes av ulike aktører for å legitimere særlige interesser eller ideologier. 

Forskningsagenda

For å belyse kunnskap, politikk og organisering fokuserer gruppens medlemmer på et bredt spekter av tema angående bruk og misbruk av kunnskap i administrasjon og styring innenfor ulike politikkområder. Eksempler på politikkområder er utdanning og helse, hvordan politikk og administrasjon bidrar til kunnskapsutvikling og kunnskapsoveerføring - fra barnehagen, via skolesystemet til fagopplæring/yrkesfaglig utdanning til høyere utdanning og forskning og utvikling. Spenninger mellom ekspertise og beslutningstakeres representativitet (både folkevalgte og byråkrater), mellom institusjonell autonomi og profesjonelt skjønn og krav fra overordnede myndigheter og statlig kontroll, utgjør viktige forskningstema. Gruppemedlemmenes forskning er forankret i teorier om offentlig politikk og administrasjon, som organisasjonsteori, teorier om demokrati, byråkrati, korporativisme, samt teorier om profesjoner, politisk ekspertise, politiske rådgivningssystemer og politisk-administrative systemer generelt. Empirisk varierer fokus fra studier av den særegne norske konteksten til kryssnasjonale komparative studier og studier av internasjonale organisasjoner.